Folk i Vest: – Frelsesarmeen og gatelaget til Sportsklubben Brann er mine to bautasteiner. Det var de som fikk meg ut av rusen.
Folk i Vest: – Håpet er å fortsette til jeg blir 70. Jeg har sagt til kollegaene mine at de må si fra om de hører noe som skurrer.
Folk i Vest: – Det er første gang vi kler oss likt. Det føles godt å vise for alle at vi hører sammen.
Folk i Vest: – I pausen kom eg i snakk med ei dame frå Moskva. Det viste seg å vera mitt store lykketreff.
Folk i Vest: – Da jeg kom hit som flyktning, ble jeg spurt hva jeg drømte om å gjøre. Svaret var lett.
Folk i Vest: – I bilen heim smilte eg heile vegen. Eg hadde ei sterk kjensle av at frå no blir det eg og Hildur.
– Nå har jeg bestemt meg for å følge hjertet og bli med ham hjem til Portugal for å bli gårdsarbeider
Folk i Vest: – Når jeg sitter og maler, svirrer tankene rundt alle i slekten som har hatt hjemmet sitt her
Folk i vest: – Folk sier at har du først bodd i Sandviken, flytter du aldri herfra. Det gjelder for meg også.
Folk i vest: – Jeg syntes han var litt treg på avtrekkeren. Til slutt tok jeg mot til meg og stilte det store spørsmålet.
Folk i Vest: – Første gang jeg møtte Camilla, tok det bare sekunder før jeg tenkte at hun der vil jeg bli venn med
Folk i Vest: – Dette er så gøy at jeg skulle ønske jeg kunne ta fri fra arkitektstudiene og jobbe heltid med det abonnent
Folk i Vest: – For fire år siden ble jeg utsatt for en ekkel opplevelse på en fest. Heldigvis var Ivan der også.
Folk i Vest: – De siste årene har diabetesen tatt synet mitt. Men det er ikke verre enn at jeg finner veien.
Folk i Vest: – Ida visste ingenting da jeg ringte henne og sa at hun måtte komme. Heldigvis ble hun jublende glad.
Folk i Vest: – Noen ganger blir jeg forundret fordi mange kunder glemmer å ta med seg varene de har kjøpt