Gud hjølpe den som synger i kor

Korsynging er mindfulness. Ekte fullness. Så fullt at det koker over.

KONSENTRASJON: Først med, så uten noter. Hodet fylles uansett. Tor Høvik

Folk reiser til Italia og Jotunheimen for å lære mindfulness, har jeg registrert. Vel, jeg trenger ikke det. Jeg synger i kor og det er mindfulness så det holder.

Dagliglivets kjas og mas, uløste oppgaver på jobb, handlelister og bekymringer henger med deg, samme hvor langt du springer. Det surrer og går i hodet på trening, til og fra arbeid, på sykkelturer og møter.

Slik er det ikke på korøving. Timene på øving er kjemisk rens av sinnet. Alt annet må vike når du skal lese noter, lytte og lage lyd samtidig. Da nytter det ikke å la tankene vandre inn i middagsplaner for helgen.

Hodet fylles av tekster og sanger. Problemet er at de går ikke ut igjen. På lange turer i høyfjellet, når tiden er inne for å tenke i store linjer, er det bare verselinjene som detter inn. Om igjen og om igjen, med melodier til. Ikke rom for noe annet.

Når det nærmer seg konsert og alt må læres utenat, tar det helt av. På siste øving sukket en medkorist over at hun hele natten hadde basket med tredjeverset av Neslandskyrkja. Det er ikke noe særlig å ty til nattetid, for å si det sånn.

Gud hjølpe den som er gaaamal.

Hva tenker du på, spør folk, når blikket blir fjernt og matt.

Jeg tenker ikke, jeg synger.