Klokken er 08.00, og gradestokken nærmer seg allerede 30 i asfaltjungelen på Manhattan. Hva er vel mer naturlig enn å trekke inn på fotballpub?

Det føles unektelig rart med engelsk fotball til frokost (seks timers tidsforskjell). Her sitter mennesker med Bristol City- og Fulham-drakter. Juventus og PSG er også representert på denne mannsdominerte puben kalt Legends.

Brann spiller også denne lørdagen. Puben viser alt mulig, men etter en runde i de to etasjene mister jeg det ørsmå håpet: Kampen mot Viking kan jeg bare glemme å se.

Kompisen er tydeligvis bedre til å lete, for snart kommer kontrabeskjeden: Brann sendes nede i kjelleren! Og jo da, her sitter det en håndfull av min rase i ene kroken, han ene med Toro-merket godt synlig på ryggen.

Idet jeg skal forlate puben kommer jeg i prat med en ansatt. Han spør hvor jeg er fra. Deretter kommer spørsmålet jeg aldri, aldri trodde at jeg skulle få i tjukkeste New York: «Have you watched SK Brann?»

Morgenen etter kommer jeg tilbake for å se en annen kamp. Amerikaneren i baren viser seg å være fullt oppdatert på Bergens stolthet: «Synd at det bare ble 0-0 i går, men dere er nå med i medaljekampen.»

Imponerende! Men da var det som jeg trodde: Alle har hørt om oss. Til og med i New York.