Postkortet som pirret nysgjerrigheten

Oppringninger fra ukjent nummer er en ting, postkort fra ukjente kvinner en helt annen.

POSTKORTET: Vekket en viss interesse. Privat

Forleden fikk jeg postkort på jobben, skrevet på fransk, sendt fra Belgia og stilet til krimjournalist Per Lindberg i avisen Journal de Bergen.

En kollega oversatte teksten, som var signert Monique, Nicole og Charlotte.

«Min kjære! Hvordan er livet? Tiden vi hadde sammen var magnifique. Følelsen av Deres hud mot min hud. Duften og smaken av heten. Når kan vi møtes på nytt?»

Kisses from Belgium, sto det på forsiden. Jeg viste kortet til min kone. En franskoversetter hun kjenner bekreftet min kollegas gjengivelse: Her var det vitterlig tre kvinner som hadde hatt en uforglemmelig opplevelse med krimjournalisten fra Bergen.

– Hvem traff du egentlig i Odda forrige uke, spurte min kone.

Jeg hadde dekket en rettssak, sovet natten over på hotell og hadde verken møtt franske eller norske kvinner innerst i Sørfjorden. Jeg nevnte kortet for en politimann.

– Gamle griser trenger også kjærlighet, sa han.

Kjente jeg kvinner i Belgia? En gammel onkel var det nærmeste jeg kom. Han hadde bodd i Antwerpen og vært død i over 20 år.

– Noe nytt fra Belgia, spurte min kone.

Kortet hadde ligget ulike steder på stuebordet i flere dager. Mobiltelefonen hadde fått hvile, og vi snakket sammen om disse mystiske beundrerne. Hvem var Monique, Nicole og Charlotte?

Og det var da han ringte, en gammel bekjent fra langt tilbake som lurte på hvordan det gikk. Jo da, alt vel her. Og du da, sa jeg.

– Jeg var nå nylig en tur i Belgia ...