Test artikkel —Testing overlay without title

Tekst
Tekst
  • Bergens Tidende
  • Frode Haugland Pedersen
Publisert Publisert

– Jeg kan ikke forestille meg noe mer umnhjnjoderne i 2019 enn å skifte tøy fem ganger om dagen.

Det sa kulturviter og moteekspert Moussa Mchangama nylig til den danske podkasten Poptillæg, som produseres for avisen Politiken.

Utsagnet var et stikk til influensernes rabattkoder og uendelige klesskift, en livsstil han synes fremstår som nokså tonedøv midt i klimakrisen.

– Influensere har ikke ansvar for forbruksveksten alene, men de representerer en kjøp og kast-kultur vi så vidt begynner å se en motreaksjon på, utdyper Mchangama, som også er medeier av byrået In futurum og rådgir mote- og designvirksomheter om bærekraft.

– Motebransjen har jo et gigantisk klimaavtrykk, og både bransjen og forbrukerne må endre seg. Det samme må influensere som lever av å jakte på det nye og smarte.

Les også

Test rett på gallery

Nyttårsaften 2019 bekreftet Kina noen tilfeller av lungebetennelse med ukjent årsak. 11.

For mye ubrukt

Det er med andre ord mer enn flyskam og kjøttfrie middager som må til for å bremse karbonutslippene. Tidligere i år slo FNs miljøorgan UN Environment fast at klesindustrien slipper ut mer drivhusgass enn all flytrafikk og sjøfart i verden.

I tillegg går det enorme mengder vann med i produksjonen. Et enkelt par jeans krever alene rundt 7500 liter vann – det samme som en gjennomsnittlig person drikker i løpet av syv år, ifølge FN.

Også på forbrukersiden er forbedringspotensialet stort. Ifølge en SIFO-rapport fra 2016 er 8 prosent av plaggene i norske garderober aldri blitt brukt. Hvert femte plagg blir bare hengende i skapet – med unntak av et par lufteturer.

Flashy og verdensfjernt

Men nå er vinden i ferd med å snu. Begrepet «mote» er i endring.

– Moten, slik vi tidligere har oppfattet den, er rett og slett blitt skikkelig umoderne, mener Ida Eritsland, moteforsker og foreleser ved Oslo Met og Westerdals.

– I dag er det mer moderne å være bevisst, politisk våken og ansvarsfull enn ignorant, flashy og «foran alle andre». Idealet er ikke lenger å likne et ideal, men å dyrke sin egenart, og dermed også sin egen bevissthet.

Også selve moten har gått gjennom et hamskifte, mener hun: Fra et enormt fokus på nyhet, luksus og hyppig utskifting, til en ny bevissthet rundt sosialt ansvar, miljø og bærekraft.

Likevel tror Eritsland motebransjen vil møte store utfordringer i å legge om driften.

– Vi snakker jo om store, komplekse økonomiske strukturer basert på prinsippet om å tjene penger. Moten har spilt på krefter i oss som ikke alltid er de beste, men jeg mener at en mer idealistisk bransje er mulig. I dette skiftet kommer nok mange nye krefter på banen, mens andre må forlate arenaen, som for eksempel Victoria's Secret, som er blitt boikottet av forbrukerne på grunn av radmagre modeller og foreldede holdninger til kvinnekroppen.

Få overblikk

Mange virksomheter er allerede godt i gang med en omstilling mot det mer bærekraftige. Men vi er langt fra i mål, mener Moussa Mchangama.

– Bærekraft er mer enn en tendens – det er også en radikal endring av en industri og måten vi lever på.

Hver og en av oss kaster 23 kilo tekstiler i året, ifølge SIFO, og i snitt eier vi 359 plagg hver. Hva kan vi gjøre for å skjerpe oss?

– Gå gjennom garderoben din og skaff deg et overblikk over hva du allerede har – de færreste av oss mangler tøy. Ta et oppgjør med ideen om at du alltid trenger noe nytt, og planlegg innkjøpene dine bedre, sier Mchangama.

Å kjøpe vintage er også en god ting for klimaavtrykket.

– Velg gjerne rene, naturlige kvaliteter som ull, bomull og tencel i stedet for polyester eller nylon, som er plastbasert.

Moteviter Ida Eritsland vil i tillegg slå et slag for norsk mote.

– Om du handler lokalt og norsk, er det sannsynligvis plagg du vil kunne vite mye om, og de har ofte et lavere karbonavtrykk enn varer som er fraktet verden rundt i mange omganger. Mindre bedrifter er oversiktlige og etterprøvbare.

Men når alt kommer til alt, er det aller «grønneste» så klart å bruke noe du allerede har – og kanskje har hatt lenge. Bli flinkere til å bruke den lokale skredderen og skomakeren, og droppe tanken om at det er «like enkelt og billig» å kjøpe nytt.

Gamle favoritter

Det er lett å bli deprimert av klesindustriens ødeleggelser, men resten av denne saken er ganske hyggelig lesning. For på de neste sidene har vi snakket med et utvalg mennesker om plagget de aldri kaster, plagg som elskes og brukes – år etter år – og fortsatt gjør nytte for seg.

Som 84 år gamle Marianne Andresen, som har brukt samme lue «annenhver dag» siden 50-tallet.

Eller artisten Dagny Norvoll Sandvik, som gjør et statement ut av å bruke samme antrekk på scenen mange ganger, i stedet for å finne nye antrekk til hver konsert.

– Når alt kommer til alt, må vi bare innse at vi har et altfor høyt forbruk, og at vi har en stor jobb foran oss, mener Dagny.

– Jeg tror ikke vi ville blitt mindre lykkelige av å kjøpe mindre. Vi har det vi trenger.

Hun har hatt noen kamper med seg selv. Kjent trangen til å handle nye, freshe antrekk før hun skal på scenen med alles øyne rettet mot seg.

– Da har jeg tatt meg selv i nakken. Det er faktisk ikke klærne som avgjør om folk liker musikken min. Jeg har aldri opplevd at noen i publikum har kommet bort til meg etter en konsert og sagt at det jeg har på meg, er brukt flere ganger før, sier Dagny Norvoll Sandvik.

Hun fant favorittantrekket sitt – en rosa drakt hun «aldri kommer til å gi bort» – i en bruktbutikk i London i 2012. Prisen var 30 pund.

ANSVAR: – Men de influenser-greiene er ikke sunt, og vi artister har også et ansvar. Hvor mange plagg trenger man egentlig?

– Jeg liker at den er knall rosa og veldig feminin, samtidig som den har «power». Jeg føler meg sterk i den, og på scenen er jeg avhengig av å føle meg sterk. Men jeg bruker den like gjerne i selskaper og til hverdags.

Som artist har hun tenkt mye på at hun ikke vil bidra til kjøpepress. I en tid der influensere fronter antrekk, skjønnhetsprodukter og rabattkoder i et heseblesende tempo på sosiale medier, vil hun heller fokusere på gjenbruk.

Nesten alt hun eier – fra møbler til klær – er kjøpt i bruktbutikker, på gjenbruksappene Tise eller Finn.

– Mote og musikk har alltid gått hånd i hånd, det er en bransje der du nærmest er pålagt å se bra ut.

Selv har hun knapt kjøpt klær i år. Hun er heller ikke interessert i hva som er in til enhver tid.

– Når alt kommer til alt, må vi bare innse at vi har et altfor høyt forbruk, og at vi har en stor jobb foran oss. Det holder ikke å spise litt mindre kjøtt. Vi bestiller masse ting på nettet som vi aldri har prøvd – og det er ikke alltid vi gidder å returnere det hvis det ikke passer. Det er synd at det er blitt sånn, mener Sandvik.

– Jeg tror ikke vi hadde blitt mindre lykkelige av å kjøpe mindre. Vi har det vi trenger.

  1. TA VARE PÅ: – Hele filosofien er å ta vare på ting, sier Marianne Andresen.

Marianne Andresen fikk streng beskjed om å ta vare på det hun hadde da hun var barn. Familien hadde mer enn nok – hun vokste opp på et stort og herskapelig slott i Sverige med foreldre av adelsslekt – men var nøye med måtehold.

Alt tøy gikk i arv mellom de fem søsknene. Hullete, ødelagte strømper og plagg ble stoppet og sydd. Hun var den yngste i flokken.

– Vi fikk ikke sløse med noe, ikke engang potetskrellet skulle gå til spille. Det gjør vel at man fortsetter i det samme mønsteret når man blir eldre. Jeg kaster ingenting som kan repareres. Verken mat, verktøy eller klær.

Da hun studerte i Stockholm på begynnelsen av 50-tallet, kjøpte moren en matchende strikket lue og kardigan til henne. Snart 70 år seinere er begge plaggene fortsatt i bruk.

Vi fikk ikke sløse med noe, ikke engang potetskrellet skulle gå til spille.

Marianne Andresen
Liker å ta vare på ting

– Luen har fulgt meg overalt. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier jeg har brukt den annenhver dag gjennom hele livet – vår, vinter og høst. Den er reparert og vasket flere ganger og er blitt nokså tynnslitt. Men om det blåser, tør jeg ikke gå uten.

Barnebarna sier at luen er «typisk mormor». Marianne Andresen mener hun aldri kommer til å bytte den ut – på samme måte som hun fortsatt bruker ullskjerfet hun fikk i gave av grandtanten sin som syvåring.

– Det er klær som tjener sitt bruk helt utmerket, mener hun.

I 1956 møtte hun Johan Henrik Andresen under et Oslo-besøk. De giftet seg noen år seinere. Hverdagen handlet om tobakksfabrikken og medførte forretningsreiser i inn- og utland.

– Det var mange møter i utlandet, med det sosiale som hører med. Jeg opplevde stadig at de andre var superfine når vi skulle på jakt og eksellerte i antrekk fra Burberry, Nederland & Nederland og jeg vet ikke hva. Mens både min mann og jeg brukte det samme: rufsete norske klær som fungerte bra i all slags vær. Vi skilte oss nok litt ut.

Marianne og Johan Henrik Andresen fikk fire barn. Også der skulle klærne gå i arv. Yngstedatteren Birgitte var den som arvet alt sist. Hun husker det som «av og til ok, men noen ganger innmari kjedelig».

– Vi har vært privilegerte og aldri manglet penger i familien, så det handlet ikke om det. Men det er en form for oppdragelse, akkurat som at det er en uting å kaste mat.

Selv har hun aldri likt å kjøpe klær. Men det hender at barnebarna tar henne med i butikker for å få henne til å kjøpe noe mer tidsriktig.

– De synes en del av klærne mine er håpløst umoderne i snitt og fasong, smiler hun.

– I dag skal man jo helst kjøpe nytt hele tiden. Men jeg synes dette med å shoppe, shoppe og shoppe er blitt helt manisk. Har vi egentlig råd til å kaste så mye? Jeg tror ikke det.


  1. DYRT: – Denne vesten kostet 2200 kroner – i 1995! Det er så spinnvilt dyrt at jeg ikke har turt å innrømme det før nå.

Petter Schjerven sier det selv: Han er fanget i sitt eget image. Det går i skjegg, tweed og vest, som det har gjort så lenge vi har sett ham på skjermen. Mange av klærne han har hjemme i skapet, har han hatt «i godt over 20 år».

– Jeg kaster aldri klær. Noe går til fattighuset eller loppis, men jeg kaster aldri. Velbrukte T-skjorter og sengetøy blir til filler i garasjen.

Schjerven har lært seg å sy og kan gjøre enkle reparasjoner selv. I tillegg er han ofte hos skomaker og skredder.

– Jeg har sikkert vært hos skredderen allerede 6–7 ganger i år. Det er mye mer meningsfylt å betale to timelønner til en håndverker enn å betale det samme for noe helt nytt. Den faste skredderen min på Lambertseter lapper skjortene mine og setter i knapper.

Favoritt-vesten hans har vært minst tre ganger hos skredder. Den ble kjøpt i London for 24 år siden, på en butikk som het Voyage London.

– Jeg dro alltid innom den butikken hvis jeg var i London. Jeg har skjorter og bukser derfra også. De solgte skreddersydde, flamboyante og litt feminine ting, og det var ikke billig.

En dag han kom dit, var prisene plutselig tidoblet. Kjendiser som Madonna, Naomi Campbell og Kate Moss var blitt faste kunder.

– Man måtte fylle ut et skjema og registrere seg for å slippe inn. Det var helt fjollete. Butikken eksisterer ikke lenger i dag, sier programlederen, som synes vi har fått en «stusslig holdning» til forbruk og klær.

– Å ha for vane å shoppe uten mål og mening og komme tilbake med noe man egentlig ikke trenger? Det er ikke helt min greie.

STOLT: – Da var mamma stolt av meg. Jeg hadde kjempet for drømmen og klart det, og i belønning ga hun meg vesken sin.

Maiko Nishino var fire år da foreldrene reiste på sin første europatur sammen. Da de kom tilbake, hadde moren kjøpt drømmevesken – en sort Chanel – i Paris.

Maiko syntes den var nydelig og håpet hun fikk arve den en dag.

– Mamma var så stolt. Hun brukte den til alle anledninger, minnes Nishino, som begynte å danse ballett da hun var seks år og flyttet fra Japan til London for å utdanne seg ved The Royal Ballet School da hun var 15.

– Det var tøffe år. Jeg var langt hjemmefra, snakket ikke engelsk og var mye lei meg. Jeg var ensom og hadde ingen venner. I tillegg ble jeg trakassert av en annen student som kom med slemme kommentarer hele tiden. Hun klippet til og med av silkebåndet på tåspiss-skoene mine!

Maiko Nishino ringte hjem til moren. Hun gråt og ville gi opp.

– Jeg var så langt nede. Men mamma sa: «Dette er din drøm. Maiko, og vi betaler masse penger for at du skal gjennomføre. Tenk på familien, ikke bare på deg selv.» Det var hardt og brutalt å høre som 15-åring. Men som voksen har jeg skjønt at hun sa det for at jeg ikke skulle gi meg for lett. I ettertid har mamma fortalt at hun gråt lenge etter at hun hadde lagt på.

Det ble ikke enklere som nyutdannet. Hun gikk på masse auditions, men fikk alltid nei. Hun fikk høre at hun var den beste til å danse, men at hun så for japansk ut.

– Til slutt begynte jeg å vurdere operasjoner for å se mer «hvit» ut. Jeg var desperat etter å bli med i et europeisk kompani.

Igjen ringte hun hjem til moren.

– Da jeg fortalte at jeg ville operere meg, begynte mamma å gråte. Hun sa: «Ikke gjør det, du er Maiko, og du er japansk. Du må finne et kompani som vil ha deg, hele pakken.»

I februar 1999 kom hun til Oslo. Hun hadde aldri sett snø før og skjønte ikke hvorfor alle gikk med store hetter og stirret i bakken. Men hun fikk jobb: Ett års kontrakt som danser ved Den Norske Opera, og stilte på trening og forestillinger hver dag – også når hun var syk.

I sommerferien reiste hun hjem til Japan for å besøke familien.

Les også

Kristin fann ingen app for å bytte klede. Så ho lagde ein sjølv.

Bergensaren gjer bedrift ut av moteinteressa og klimaengasjementet.

I dag er Nishino fast ansatt og prisbelønnet solist ved Nasjonalballetten. I 2004 fant hun mannen i sitt liv.

– Vi forlovet oss i Paris. Jeg hadde så klart med meg Chanel-vesken, og sendte mamma et bilde av den og ringen, hvor jeg skrev: «I love Paris!» Vesken har vært med meg overalt: Til hverdags, når jeg har fått priser, og på premierer der jeg har danset hovedrollen.

Men når hun lukter på det svarte skinnet, er det fortsatt «mammas lukt» hun kjenner.

– For meg er vesken et symbol på en spesiell tid i livet mitt. Jeg hadde aldri klart det uten mamma.

SELVGJORT: Michael Tetteh Nartey (53), designer og skredder. Favorittplagg: Hvit skjorte han har designet selv. Foto: Helge Skodvin

Michael Tetteh Nartey shopper aldri. Derfor er det også vanskelig å trekke frem ett enkelt klesplagg han bruker igjen og igjen – det meste av garderoben hans er fylt opp med nettopp det.

Som designer lager Nartey, som går under navnet T-Michael, alt han har på seg, unntatt boksershortsene, selv. Hvis han likevel må trekke frem et favorittplagg, blir det en klassisk hvit skjorte.

– Den er fra en kolleksjon for rundt ti år siden. Den sitter bra og blir bare bedre med årene, sier T-Michael, som liker at skjorten sitter tett på kroppen uten å stramme for mye, og at ermene er blitt litt slitt.

T-Michael skiller ikke på bekledningen til hverdags og fest.

– Jeg tenker at hver dag er amazing og kler meg etter det.

«Shop smart, shop less» er det beste tipset han har for en mer miljøvennlig garderobe.

– Finn din egen stil, kjøp klær som passer til den og som funker i hverdagen. Du må lære hva god kvalitet er. Make some effort!

RESIRKULERT: Jimmy Øien (26), kokk og daglig leder på restauranten Rest. Favorittplagg: Poncho av resirkulerte T-skjorter. Foto: Monica Stromdahl

Jimmy Øien slipper de store kleskrisene i hverdagen. På jobb går han med kokkeuniform, de hvite draktene vaskes etter hvert skift. Han har alltid et rent eksemplar hengende i skapet.

På fritiden prøver han å kjøpe klær av høy kvalitet, han er blitt mer og mer bevisst på miljøaspektet ved shopping. Favorittplagget er en stripete, brun poncho laget av resirkulerte T-skjorter.

– Den er veldig kul! Jeg fikk den av en kompis og bruker den til nesten alt.

Jeg fikk Ponchoen av en kompis og bruker den til nesten alt. Den er veldig kul.

Jimmy Øien

Han hadde den på da han fikk sitt livs største gjedde. Den har reddet ham på ferieturer med solbrente skuldre. Det er ponchoen han tar på når han skal plukke viltvekster til restaurant Rest i Østmarka i Oslo.

På en plukketur for et par år siden fikk ponchoen uventet oppmerksomhet.

– Vi møtte på noen folk i skogen, uten at jeg tenkte noe særlig på det der og da. Noen måneder seinere kom de for å spise i restauranten, og flere av dem kjente meg igjen fra skogsturen. De var veldig overrasket over at jeg drev en restaurant. Ponchoen gjorde at de hadde trodd jeg var i skogen for å røyke hasj, ler Øien.

I dag er ponchoen fast bekledning på plukketurene.

– Den ser litt knark ut, men jeg er veldig glad i den.


STYLIST: – Jeg har vanskelig for å se for meg at mange av de fast fashion-plaggene vi kjøper i dag, kan henge i en butikk om 20 år. Foto: ANDREA GJESTVANG

Andreas Haglund tror mange har fått en vekker rundt eget forbruk. I jobben som stylist er det utfordrende ikke å kjøpe nytt, men Haglund forteller at flere av dem han styler, er opptatt av å ta vare på og bruke plaggene de allerede har.

– Men det er vanskelig akkurat nå, for det er mange store kjeder som baserer seg på klær som har kort levetid. Man kaster heller enn å ta vare på, sier han.

Selv er han glad i vintage og plagg av høy kvalitet fra skandinaviske merker. Men han er spent på hvordan vintage-butikker vil se ut i fremtiden.

– De er ikke tidløse på den samme måten som før. Men jeg synes det er bra at vi ser mange mindre moteselskaper som har miljøaspektet som en del av sitt DNA. Forhåpentlig gir det utslag i fremtiden.

Haglunds favorittplagg er en gammel militærjakke fra det svenske forsvaret. Den har vært morfarens, stylisten arvet den da bestefaren døde for åtte år siden.

– Den er fortsatt moteriktig, og jeg går tilbake til den gang på gang. Jeg har vokst opp med morfar, så det er mye sentimental verdi knyttet til den også. Jeg kan se på bilder der han har den på seg og kjenne stolthet.

Publisert

Les også

  1. Frøydis tjente 15.000 kroner på et møbelsett hun fant på bossplassen

    Mens noen finner en ny sofa til studenthybelen, tjener andre tusenvis av kroner på å selge gratis ting videre.
  2. – Dei fleste av oss er «reservedelsmenneske» når vi døyr

    Metall verdt fleire hundre tusen vert resirkulert frå Møllendal krematorium.
  3. Snart må bergen­sarar sortere matav­fallet. Bir vil gi det til larver.

    – Ganske innovativt.
  4. Lundin får grønt lys til å produsere olje på en helt ny måte

    Olje- og energidepartementet har gitt tillatelse til prøveproduksjon fra en reservoartype det aldri tidligere er produsert fra på norsk sokkel.

Mest lest

  1. Direkte kl. 12: Siste nytt om koronasituasjonen

  2. – Vestlandet kan få noe av det beste været i hele Europa

  3. 15 tatt i fartskontroll ved skole: – Vi vet at det kjøres fort her

  4. Regjeringen åpner breddeidretten for normal trening