Den eksotiske pasienten

Å få en barnesykdom som voksen er ikke å anbefale.

Scanpix

Så var det vår tur. Den første høsten i barnehage. Jeg hadde hørt skrekkhistoriene fra venner og var forberedt på at tvillingene ville være kronisk småsyke og forkjølet i lang tid, immunforsvaret må bygges opp og så videre. Jeg var forberedt på snørr.

Jeg var ikke forberedt på at også de voksne i huset ville få unngjelde. På seinhøsten smalt det, og i rundt åtte uker var det alltid noen i huset som lå nede for telling, av og til hele gjengen samtidig.

Som den uheldigste i huset fikk jeg den mystiske barnesykdommen ungene hadde hatt: hånd-, fot- og munnsykdom, som visstnok er beslektet med munn- og klovsyke. Fastlegen var iallfall fornøyd. En eksotisk pasient, kalte han meg.

Å få en barnesykdom som voksen skal visst være ille, og jo, det var to dager der med 40 i feber som var ille. Men de to ukene etterpå var nesten verre, der jeg gikk rundt med utslett som fikk meg til å se ut som en kvisete 15-åring.

På nett hadde jeg lest mye om denne mystiske barnesykdommen, men ikke at den faktisk ville få meg til å se ut som et barn igjen.