Målet jeg aldri glemmer

Publisert:

Foto: Carl Martin Nordby, Aftenposten

Endelig. Fotball-VM. Nå er det vår tur til å skinne, vi som aldri hadde noe særlig balltalent, som i stedet satset på en karriere som supporter. Og som etter hvert ble ganske god på det, etter tiår med terping på detaljer som skjerfteknikk, stemmebruk og ikke minst å holde den optimale væskebalansen under kampene.

Min egen fotballkarriere ble relativt kort, fra omtrent seks til tolv års alder. Jeg ble plassert på høyrebacken. Et taktisk valg av treneren, faren til stjernespilleren vår, det var der jeg kunne gjøre minst skade. Oppdraget var enkelt: Hold deg på vår side av midtstreken. Stå i veien for de andre. Måk ballen unna om du får sjansen. Jeg ble etter hvert god på klareringer.

Jeg scoret ett mål i «offisiell» kamp i løpet av de seks årene. Det var corner imot. Jeg sto ved midtsirkelen, trolig for ikke å være i veien for de andre. Corneren ble klarert, og ballen landet perfekt foran føttene mine. Det var klar bane mot motstanders mål. De andre løp mot meg, jeg så bort på treneren. Jeg skulle jo ikke bevege meg over midtsirkelen. Løp, ropte han. Omtrent ved straffemerket klinte jeg til.

Jeg skjøt rett på keeper. Som fomlet ballen inn i eget mål.

Publisert: