Et hode tomt for kode

FULL KLAFF: Dette bildet er tydeligvis tatt i et heldig øyeblikk, der både kode-, passord- og wifi-gudene står undertegnede bi. Tor Høvik

– Jeg har glemt koden min, sa kollegaen.

Han hadde vært i pappaperm. Nå sto han og fiklet med kort og kodelås på jobb.

– Men heldigvis tok jeg et bilde av koden vi fikk utlevert i høst.

– Det var lurt.

– Problemet er bare at jeg ikke husker hvor jeg lagret bildet.

Selv har jeg faktisk klart å huske koden min, den som vi fikk utlevert i forseglet konvolutt i høst. Arket skulle brennes eller spises eller noe, og vi måtte vokte koden som om det gjaldt rikets sikkerhet.

Heldigvis var min relativt lett å huske (jeg sier ikke hvorfor). Og så hjelper det jo på husken at jeg må taste den fire ganger for å komme meg fra kantinen tilbake til plassen min. Enkelte arbeidsdager føles det som om 30 prosent av arbeidstiden går med til å taste koder.

Problemet er heller motsatt: Jeg taster jobbkoden i tide og utide. På reise i en tidligere sovjetrepublikk ble bankkortet mitt slukt av en minibank som slett ikke var inngangsdøren til BT, og mobilen min skjønner heller ikke hva jeg prøver på.

Da er det verre med passordet for å logge meg inn på datamaskinen, og de ulike passordene for å komme inn på programmene jeg trenger, for eksempel for å skrive dette.

Disse passordene er et tilbakevendende mareritt. De må stadig skiftes, og inneholde så mange bokstaver og tall at de ser ut som walisiske veiskilt.

Jeg måtte skifte passord forrige uke, og det gikk som det pleier: I løpet av få timer var jeg utestengt fra det meste. Selv telefonen min gikk i stå.

På intranett sto det at jeg måtte sende en e-post, men det var jo en av tingene jeg var utestengt fra.

– Ja, vi har sperret brukerkontoen din, sa IT-mannen i Dublin som jeg fikk tak i på telefon.

– Hvorfor det?

– Vanskelig å si. Du har kanskje skrevet feil passord noen ganger?