For litt siden kom jeg tilfeldigvis i snakk med en fyr i platebransjen. Vi mimret om gode, gamle dager, det vil si før strømmingens tid, da CD-ene hadde hedersplass i stuen. Var man på besøk hos en kompis, var det obligatorisk å studere hyllemeterne med utvalgte innkjøp – helst sortert alfabetisk, eventuelt sortert på farger dersom estetikeren i husstanden hadde fått siste ord – og beundre resultatet av mange års nitid samling.

I dag har jeg tilgang til et ukjent antall millioner låter gjennom strømmetjenester. Det er komplett umulig å få oversikt, og det ender stort sett med at jeg hører på noe som er på en av CD-ene som ble forvist til kjellerboden for mange år siden. Under samtalen med bransjefyren kjente jeg litt på savnet etter fysiske CD-plater og ritualene rundt dem, etter å gjenoppdage glemte skatter, etter å høre hele album, ikke bare enkeltlåter.

Høy på nostalgi gikk jeg til innkjøp av en fancy CD-spiller. Det var gøy ... i et par uker. Nå står den bortgjemt i et skap. CD-platene ligger fortsatt i boden. Det er jo sabla praktisk med denne strømmingen, da.