Kjære Bergen Bysykkel!

Den følelsen når du lengter etter å kjenne håret flagre i vinden, men blir hensatt til å traske mistrøstig hele veien til jobb. Takk for den.

EN KJÆRLIGHETSERKLÆRING? Jeg liker deg, Bergen Bysykkel. Men du vekker ambivalente følelser litt for ofte. Anne Jo Lexander

Altså. Misforstå meg rett.

Jeg digger bysyklene. Det får så være at håndtakene til tider virker litt vel klamme, og at dingsen som justerer setene ikke alltid virker som den skal. Grønnfargen har jeg til og med vent meg til, den er fin den, og jeg ser symbolikken i den.

Men at bysyklene altfor ofte hensetter meg til vonde minner fra barndommen – dét vet jeg ikke helt om jeg setter pris på.

Normalt forsøker jeg å kapre en sykkel ved sykkelparkeringen ved tinghuset. Er jeg heldig, står det to-tre sykler der. Men jeg husker best de gangene stativet er tomt for sykler.

Det går greit. Det er ikke så langt til neste sykkelstasjon, den ved Exhibition. Der pleier det å være i hvert fall fire-fem sykler parkert. Men heller ikke der kan du være trygg på å finne sykler.

Da må du gå enda et lite stykke til, til rådhuset. Der er det to stativer, og med min flaks er det den ytterste som har en ledig sykkel. Og så har du jaggu meg gått halve stykket til jobb alt.

Det er da du kjenner på den følelsen av å være en liten unge som motvillig er dratt med på søndagstur av optimistiske foreldre. «Bare rundt den neste svingen, så skal vi ta pause!» «Vi er veldig snart fremme, bare opp den bakken og litt til!»

Nei, takke meg til apostlenes hester. De bærer meg i det minste strake veien til arbeidsplassen uten at jeg blir skuffet fire ganger før klokken er åtte!