Det er ikke flaut å komme (nest) sist

Jeg meldte meg på triatlon, men glemte å trene på svømmingen.

Etter å ha tatt litt grep i hverdagen og begynt å trene jevnlig, trengte jeg et mål å strekke meg mot. Dette skrives jo i alle «slik kommer du i form»-artikler. Uten et konkret mål famler man bare i blinde, og mister raskt motivasjonen.

Selv om treningsformen jeg sverget til var løping, valgte jeg å melde meg på et triatlon. Motivasjonen steg umiddelbart. Problemet var at jeg fortsatte å bare trene på løping. Syklingen var det så som så med, svømmetreningen fraværende. En svømmeetappe på 750 meter virket veldig overkommelig. Kunne det være nødvendig å trene på det da?

Det viste seg at det var veldig nødvendig å trene på det. Jeg endte opp med å kave rundt i vannet i en tøff våtdrakt, men med elendig stil og lite fremdrift. Etter akseptabel innsats på syklingen og løpingen, endte jeg til slutt nest sist i min klasse. Hvem skulle trodd at andre triatleter stort sett er i knallform?

Til tross for dette er jeg fornøyd med innsatsen. Jeg skal melde meg på neste år også, men først etter å ha tatt et crawlkurs. Dermed ligger alt til rette for at jeg vinner kategorien «best forbedret tid». Ingen av de andre sprekingene har sjans til å slå meg der. Kanskje med unntak av han ene som kom bak meg på listen.