I jungelen kan ingen høre deg skrike

– Vi tar ikke ansvar om du dør. Eierne av leiren var tydelige, om ikke annet.

Publisert: Publisert:

«FEMSTJERNERS»: Det eneste som skilte oss fra dyrene var en urovekkende tynn teltduk. Foto: Adrian Brudvik

– Jammen godt vi er i et inngjerdet område, sa jeg da en løve brølte i det fjerne.

Den hyggelige sørafrikaneren, som nettopp hadde vist oss hvor vi skulle overnatte, så rart på meg.

Teltet vi skulle sove i lå midt i bushen, uten gjerder eller noen form for sikring, og dette var første gang denne nokså vesentlige informasjonen ble videreformidlet til meg.

Raslingen i buskene ble hakket mer urovekkende.

Min skepsis tiltok ytterligere da vi kom inn i teltet. Der hang nemlig en passiv-aggressiv lapp, hvor det sto at eierne av leiren ikke kunne ta ansvar hvis slanger, gnagere eller andre utrivelige dyr, kom inn i teltet.

Sist gang jeg følte meg så utilpass var da jeg skjønte at tulle-musikalen Cats ikke er en vits, men et seriøst verk som Andrew Lloyd Webber har skrevet på dypeste alvor.

ANSVARSFRASKRIVELSE: Eierne av leiren var tydelige, om ikke annet. Foto: Adrian Brudvik

Heldigvis kom vi fra det med livet i behold.

Sett bort fra at en bande med aper fant det for godt å bruke telttaket som trampoline, gikk turen nokså udramatisk for seg.

Nå gjensto bare det aller farligste: surfing på en strand kjent for høy forekomst av hvithai. Det var da jeg lærte hva som er det mest provoserende med haier som spiser mennesker.

De liker det ikke. De spytter dem som regel ut igjen.

Publisert: