Tolv minutter i Aten

Jeg måtte følge Brann fra et kafébord i Hellas. Det var en påkjenning.

UNDRENE I KRISTIANSAND: Akkurat da det så som mørkest ut, skjedde det et under i Branns kamp i Kristiansand. Så skjedde det et til. Det skapte god stemning rundt et kafébord i Aten. Schrøder, Tor Erik / NTB scanpix

20.24 (gresk tid): «Nei!! ... Er det mulig?», kom det fra den ene siden av bordet. Jeg befant meg i Aten forrige søndag, da Brann spilte mot Start. Hele reisefølget må sies å være over snittet Brann-interesserte, så vi måtte selvsagt følge med på medaljekampen. Vi måtte sitte der på uterestauranten og nistirre på telefonene våre, mens vi nervøst nippet til våre glass.

Og 66 minutter ut i kampen var fadesen et faktum. Start gikk opp i ledelsen. Like etter scoret Odd og Sarpsborg, to av lagene som kunne snyte Brann for medalje. Alt gikk til H.

«Fotball er noe drit!», tenkte jeg.

20.29: Så kom det en melding. En melding som tydet på et mirakel. «Dkfkekeockfkrkrkekdkekrkrkflfodpwøwlvvndøxepl!!!!!!!», skrev en kompis i Bergen. Å hamre løs på telefonen er vanligvis synonymt med ukontrollerbar og ekstraordinær glede, men vi visste ennå ikke hva som hadde skjedd. Vi så nervøst på telefonene våre.

Les også

Les også: Ikke skyt, Harry!

Det gikk ett sekund, det gikk to sekunder, så kom det opp på liveoppdateringen: 1–1!!! Erik Huseklepp hadde visstnok fyrt ballen i krysset fra 30 meter.

Jubelbrølet spredte seg rundt kafébordet i Aten.

20.36: Den neste meldingen fra Bergen var ikke til å ta feil av. «Haugen, jeg elsker deg», sto det. Fredrik Haugen hadde visst matet ballen i krysset han også. Brann ledet 2–1, og et nytt jubelbrøl oppsto i Aten. Grekerne på nabobordet så bort på oss og smilte.

«Fotball er fantastisk!», tenkte jeg.