Den siste PS

  • Magnus Wikan
Publisert:

Det slo nesten aldri feil. Hver tredje fredag morgen, rett etter at jeg hadde satt meg ned i kontorstolen, tikket det inn en e-post:

«Leverer du en PS før lunsj?»

Panikken fulgte deretter. Jeg hadde jo fått beskjed flere måneder i forveien at det denne fredagen var min tur til å levere et småhumoristisk bidrag, en kort tekst som traff alle spikerne på hodet og slo dem langt ned i materialet. Men jeg hadde glemt det – som vanlig.

Og da ble oppgaven plutselig veldig stor. På et par timer måtte jeg forfatte en tekst, aller helst noe som kunne brukes som stand up-materiale, uten en tydelig idé.

De minuttene der hjernen skanner alle nylige hendelser for å finne et glimt av leseverdige historier, har vært blant de mest intense i yrkeskarrieren. Men også de mest lærerike.

Det er utrolig hva man får til på kort tid, og det har PS-spalten vært et eksempel på i en årrekke. De flinke skribentene, hovedsakelig dem med bedre organiseringsevner enn meg, har fått lesere til humre og kjenne seg igjen.

Noen tekster er blitt et samtaleemne i lunsjen. Andre har gått viralt, endt på veggene til utallige Facebook-profiler.

Derfor var det en blanding av lettelse og vemod som traff meg da en ny e-post fra PS-ansvarlig kom i innboksen denne uken.

«PS-spalten legges ned», sto det i emnefeltet. En epoke var plutselig over.

Dette innlegget, som selvfølgelig er blitt skrevet like før lunsj på en fredag, er det aller siste bidraget. Håper dere har kost dere med alle de andre.