Ode til utedassen

Jeg elsker min møkkatrone.

Publisert: Publisert:

Foto: Geir Martin Strande

Etter påsken har jeg igjen kommet frem til en dyp anerkjennelse. Min utedass på setra vår er uten tvil mitt favorittsted å gjøre fra seg. Jeg kjenner utsikten ut og inn, og jeg sitter alltid med døren åpen. Selv om setet er kaldt, så føles alltid en god ro i kroppen når jeg får plassert meg på møkkatronen.

Været er likegyldig. Om det er solskinn, regn, stjerneklart eller 15 blå er det ingen andre toalettopplevelser som kan sammenlignes med å sitte i det lille huset og se ut over det jeg føler er mitt kongedømme. Om vinteren må det graves mange meter dype ganger i snøen før det er mulig å nå utedassen. Og setet er enda mer iskaldt enn vanlig å sette seg ned på. Om sommeren må jeg slåss med et lite vepsebol som henger oppe i dørkarmen om eierskap av dritehuset. Følelsen av å måtte jobbe litt ekstra for å få lov til å gjøre noe så basalt, føles som det ærligste arbeidet jeg gjør.

Jeg håper vi aldri får forbrenningsdo her oppe. Gud forby at dassen blir satt innendørs! Sånn at jeg for all tid kan fortsette å gjøre det man ofte må gjøre, så tett oppe i naturen som mulig, men samtidig slippe å sitte innunder et tre å tørke seg med mose og blader. Da er det plutselig bare ekkelt.

Publisert: