Byen e Bergen, og laget e ... Belgia

Kanskje jeg skal bli fotballfan i årene når det ikke er VM også.

VM-KAMP: Belgias Eden Hazard i kampen mot Panama. CARLOS GARCIA RAWLINS / REUTERS

Jeg har innsett at jeg stort sett kan kalle meg ekte fotballfan hvert fjerde år. Jeg liker fotball. Det er ikke det. Men hadde det ikke vært for VM, hadde den varierende interessen min sakte, men sikkert dødd ut.

Da jeg var yngre var det annerledes. Jeg har hatt mine Panini-album og Boing-blad. Jeg var ofte på stadion, og på veggen hadde jeg plakater av Gary Lineker, Steve McMananman og Jamie Redknapp (ja, jeg byttet favorittlag i 1990–91).

Etter hvert ble jeg lei. Liverpool og Brann skuffet år etter år, og plutselig måtte man ha Canal+ for å se engelsk fotball. Siden den gang har interessen variert mellom nivåene «middels» til «jeg gir faen». Jeg kan mimre i timevis om Lars Bakkerud og Gunnar Norebø, men når folk begynner å snakke om Grønner, Skånes og Skålevik, kommer jeg til kort.

Men hvert fjerde år får jeg tilbake den gamle fotballgleden. Og det er deilig. Alle kampene er gøy. Jeg jublet til og med høyt da Panama scoret mot England etter å ha ligget under med seks mål. Under VM kjenner man at man lever! Man finner også nye favorittlag. I år holder jeg med Belgia for første gang.

Og endelig kan også jeg prate med folk om «kampen i går». Er det denne følelsen fotballfans har hele tiden? I så fall er det på tide å utvide interessen. Jeg har jo merket meg at Brann leder serien. Hvis jeg lærer meg navnene på dagens spillere blir jeg kanskje akseptert som ekte supporter.