Bekjennelser fra en mann uten dialekt

Publisert Publisert

DIALEKTFORVIRRET: BTs Jon Tufto vet ikke hvor han kommer fra. Foto: Jan M. Lillebø (arkiv)

iconDenne artikkelen er over to år gammel

«Hvor kommer du fra egentlig?» Jeg har norske foreldre og har bodd her det meste av livet, men må stadig vekk svare på dette spørsmålet.

Få ting er så grunnleggende for oss nordmenn. Når vi møter nye mennesker, sier vi hva vi heter og hva vi jobber med. Så kommer det, uunngåelig, dette spørsmålet som er så vanskelig å svare på: «Hvor kommer du fra?»

«Jeg er født i Trondheim, men har flyttet rundt en del. Jeg har bodd her i Bergen i over 20 år,» pleier jeg å si da.

Noen slår seg til ro med det. Andre tar det som en invitasjon til dialektforskning. «Men du snakker verken bergensk eller trøndersk?» sier de gjerne.

Da får de, enten de vil eller ikke, en kortversjon av livshistorien min. Grunnen til at jeg snakker så rart, forklarer jeg, er at jeg har blandet trøndersk, stavangersk, strilemål, halling og bergensk, med en touch av amerikansk.

Ofte føler jeg at dette er helt feil svar. Når nordmenn spør hvor du kommer fra, skal du helst si ett sted, fortrinnsvis en gård i en avsidesliggende dal der slekten din har bodd siden Svartedauden.

«Hvor kommer du fra?» Spørsmålet virker enkelt, men er det ikke. Det handler om hvor du er født, hvor du har bodd og hvor genene dine kommer fra, men enda mye mer handler det om hvordan du snakker. Er det noen som kan tilby et lynkurs i bergensk?

Publisert