Åpent brev til Anne Kristine Svanevik

Kjære mor.

Adrian B. Søgnen

Du husker nok den morgenen på 80-tallet da jeg uheldigvis stakk hull i vannsengen deres med en blyant, og løste det med å gå og legge meg igjen. Eller den gangen jeg var 16 år og mente quartfestivalen fint kunne defineres som en «hyttetur». Planen var å ligge lavt, men jeg endte i rikspressen forkledd som en 17-åring som pratet høylytt om sigarettpriser og kronprinsens drikkevaner.

Vel, det er ikke det eneste jeg ikke har fortalt.

Jeg har utsatt dette lenge, men siden den fordømte «tropesommeren» aldri tar slutt, og jeg ikke lenger orker å kovne i langermede plagg, har jeg valgt å løse dette på eneste fornuftige måte. Gjennom et åpent brev i Bergens Tidende.

Det har seg sånn at jeg i har begynt å tatovere meg. Jeg bekler nå tatoveringer, i flertall.

Jeg tror ikke at du kommer til å reagere nevneverdig. Jeg har både samboer, barn og bopel, og skriver jo dette til deg fra en jobb. Dessuten må jeg få påpeke at det knapt finnes noe stigma lenger knyttet til det å tatovere seg. Skal man dømme ut ifra dagens normer, så er terskelen for å permanent dekorere halve trynet, historisk lav. Men slapp av, jeg har ikke risset bankkoden min i pannen, eller fått en sommerfugl på korsryggen. Ha litt tiltro til meg.

I likhet med «hytteturen» i 1998, så er altså katten på ny ute av sekken. Nok en gang gjennom kløktige bruk av dagspressen.

Jeg regner deg herved som informert, og ser ingen grunn til at vi trenger snakke mer om dette. Ha en fortsatt fin sommer!

Mvh. din sønn Henrik Neil Svanevik