Folkens, vi må snakke om hilsing

Et kjent ansikt er ikke nødvendigvis en venn.

HILSER I HYTT OG VÆR: BTs Lars E. Måseide sliter med å knekke sosiale koder. Elias Dahlen

På en av mine seneste vandreturer i sentrum fikk jeg øye på et kjent ansikt. Impulsivt hevet jeg høyrehånden i et symbolsk «hallo», men tilbakemeldingen fra vedkommende var i beste fall fraværende. Avslag og rødt kort, midt på Torgallmenningen.

Etter å ha kommet over den umiddelbare skammen, gikk det opp for meg at jeg egentlig ikke kjente kvinnen jeg nettopp passerte. Dette var en av mange «venner» fra Facebook jeg aldri har møtt personlig, men kjente til fra andre settinger.

Men når er man på hils med en person og når er man ikke det? Eksempelvis kollegaen man har sett i kantinen, men aldri snakket med. Skal man hilse på han utenfor jobbens fire vegger?

Eller jenten man gikk tre år i parallellklasse med på ungdomsskolen. Skal man ofre henne et lite nikk når dere møtes på bussen?

To selvopplevde eksempler der kommunikasjonen var fullstendig enveiskjørt.

Kanskje hadde de sine grunner. Kanskje er de dårlige på ansikter, og rett og slett ikke kjente meg igjen. Kanskje, og ikke helt utenkelig, kan jeg har gjort noe som har fornærmet dem.

Hils om du kan, sier jeg, så får jeg heller tilgi Jonas Gahr Støre som ikke svarte meg da et «heisann» datt ut av meg utenfor toalettet på Gardermoen. Han hadde jo et så kjent ansikt.