Det er lenge siden jeg har kjøpt vin for under 200 kroner flasken. Ja, til og med under 250.

Det har gått gradvis, og jeg har lenge tenkt at det er fordi jeg holder meg til favoritter fra vindalene Sonoma og Napa i Nord-Californina. Der koster de en bagatell, og man kan sykle mellom vingårdene og smake til sykkelen går på en snurr.

En dag jeg nøt det jeg trodde var favorittvinen, merket jeg først mot bunnen av flaksen at etiketten likevel ikke var kjent. Den bare lignet. Etter en liten sjekk viste det seg å være italiener til en drøy hundrelapp. Og jeg hadde ikke engang mistanke.

Fytti rakkeren. Her har jeg brukt penger, tid og uendelig mye løsprat om smaksopplevelser som bare har vært bortkastet jåleri.

Snakk om jålebukk. En latterlig figur, nesten like ille som kjøpere av jålekaffe, som jeg bare har forakt til overs for.

Tenk om jeg hadde kjøpt denne vinen til hundrelappen i stedet for den til minst 250. Med to flasker vin i uken hadde jeg spart 15.600 kroner i året. Her snakker vi om beløp større enn det jeg har hatt i lønnstillegg de siste årene, rett ut vinduet.

Eneste trøsten er at jeg har en kompis som i stedet for gratis kaffe i kantinen drikker minst to kopper med jålekaffe ute på jålekafe hver dag. (Helst cortado.) Denne ufyselige blandingen av varm melk og espresso koster gjerne 40 kroner. Tenk det du. Han vet det neppe ennå, men han bruker nærmere 30.000 kroner i året på vane som også er nokså alminnelig hos middelklassen.