Da den grønne øyen ble hvit

Sakte, men sikkert la et hvitt teppe seg over den grønne øyen. Det var da alt gikk fullstendig i stå.

SNØ: Her hjemme går livet sin gang selv om det snør. NTB SCANPIX

Stein Langeland

Skolene stengte, bussene stoppet, bilene krasjet og snøplogene fantes ikke. Flyene kom verken opp eller ned, folkene kom seg ikke på jobben og butikkene stengte. Irland var lammet av total shutdown, og midt i det historiske kaoset satt vi hjelpeløst værfaste i Dublin.

TV-nyhetene kjørte vegg til vegg med oppdateringer på kuldebølgen som hadde med seg både snø og minusgrader fra Sibir. Irene hadde ikke opplevd tilsvarende siden 1982, og da februar rullet over i mars var det duket for nok en rekord – kaldeste marsdag siden svenske Anders Celsius i 1742 oppfant en mye brukt enhet for å uttrykke temperatur.

For oss nordboere, vi som har opplevd større snømengder enn 15 cm og flere minusgrader enn to, føltes det smått komisk. Slik sett burde denne saken egentlig handle om alle heltene her hjemme. Alle som sørger for at livet går sin gang når Norge snør ned annenhver uke hver eneste vinter.

Om de som brøyter i vei over Vikafjellet og Hardangervidda og Saltfjellet, om de som rensker rullebanen på Flesland for snø slik at flyet ditt til Gran Canaria kan lette når det skal, om de som sprøyter saltvann i Fjøsangerveien og Helleveien og Burmaveien mens du sover.

Og ikke minst han med den lille Toyota pickupen, han som brøyter fortau og sykkelveier fra Paradis til sentrum, slik at jeg kommer meg til og fra jobb på sykkel – uten piggdekk.