Bussjåføren ringte. Han hadde funnet noe på bussen.

Ja, det er noen som bryr seg om det som ligger gjenglemt på bakerste bussete.

HØY VERDI: Et par hansker kom til rette. En bussjåfør av heil ved tok seg bryet. Torunn Aarøy

Det var kveld da telefonen ringte fra et ukjent nummer. Jeg lot den gå på svarer. En beskjed lå igjen til meg.

Beskjeden kom fra en bussjåfør. Han ringte fra sin private mobil. Mannen hadde funnet et par flotte barnevotter i Gore-Tex, sa han. De hadde mitt mobilnummer på seg.

Jeg ringte opp igjen. Han sa at hanskene så flotte ut. Så beskrev han fargen og leste opp navnet på sønnen min, som sto på et merke sammen med mobilnummeret mitt. Det var nok slike som kostet en del, sa han. Sjåføren hadde tenkt at vi sikkert hadde savnet dem.

Han hadde tatt vare på dem da de ble funnet langt bak i bussen, kilt mellom to seter. Da hadde de trolig ligget der noen dager.

Vi avtalte hentested på et busstopp. Bussjåføren var på vei mot Åsane. Jeg sto klar da han stoppet linje 3. Bak det ruvende rattet satt han med sjåførluen på. Så dro han frem hanskene fra et sted mellom billetteringsmaskinen og frontruten. Han smilte under bremmen og rakte meg guttungens varmeste votter.

Jeg hilste i neven til en mann av hel ved. Takket. Dro frem en melkesjokolade til ham. Så suste bussen videre mot de nordlige delene av Bergen. Sjåføren hadde en rute å holde.

Ren godhet en vanlig torsdagskveld i Bergen. Handlingen spredde seg som varme i meg mens jeg gikk hjem med hanskene i hånden. Han måtte ikke. Men han tok seg bryet.