Nestekjærlighet på Kiwi

Hun blir mer og mer fortvilet, den eldre og skrøpelige bergensdamen...

Roar Lyngøy er journalist i Bergens Tidende. Foto: Jan M. Lillebø

Publisert:

DENNE onsdagsmorgenen står hun fremst i køen på Kiwi. Varene er slått inn i kassen, og damen står klar med bankkortet for å betale.

– DU MÅ NESTEN PRØVE en gang til, for det skjedde en feil her, hører jeg den grønnkledde unge mannen i kassen si. Jeg ser at damen blir forfjamset.

– NEI, NÅ FORSVANT det helt for meg, sier den eldre fruen etter et nytt forsøk på å slå koden. Enda et forsøk. På det tredje skal det skje ... Nei da, ikke tale om. Hun har glemt pinkoden.

– JEG BEKLAGER så meget, sier damen og snur seg mot køen med travle mennesker på vei til jobb og skole. Man får vondt av henne. Men så: Den unge kvinnen (med utenlandsk bakgrunn) like bak i køen går resolutt og vennlig frem og sier: – Jeg betaler for deg.

DEN ELDRE FRUEN ser ut til å være i sjokk. Hun skjønner ikke helt hva som skjer. Skal noen betale for hennes varer? – Jeg skylder deg penger, sier den eldre etter å ha pakket varene sine. Men den unge damen er klar: Pengene, de skal hun ikke ha tilbake.

TAKK SKAL DU HA, du unge dame på Kiwi. Du viste nestekjærlighet i praksis. Ikke vet jeg hva du betalte for varene til den gamle, men jeg tipper at det ga deg en hjertegod følelse.