«How did your parents find you a boyfriend»?

Livets store spørsmål på utveksling i Barcelona.

Min indiske venninne og jeg slo følge hjem etter språkundervisningen. Vi snakket om alt mulig. Jeg på litt kronglete engelsk, hun med sin karakteristiske, indiske aksent.

Vi kom etter hvert inn på livets store spørsmål, kjærlighet. Hun fortalte at foreldrene ennå ikke hadde funnet en make til henne.

«What? Do your parents find you a boyfriend?» spurte jeg sjokkert. Hun bekreftet at slik var det, men at foreldrene mente det godt. De forsøkte å finne en mann som passet henne, som kunne gjøre henne lykkelig. Men hun kunne si nei, og be foreldrene lete videre, understreket hun.

Jeg måpte, det klarte jeg bare ikke å unngå. Jeg var jo sjokkert. Dette var jo som på film, men i virkeligheten.

«How did your parents find you a boyfriend?» spurte venninnen meg tilbake.

«Well, my parents have nothing to do with that», svarte jeg. Jeg himlet sikkert med øynene også.

For i Norge vorser man med vennene sine, før man går på byen i ellevetiden. På en god dag treffer man noen på dansegulvet eller i baren. Og med enda litt mer flaks deler man en kebab rundt klokken tre. Eller så har vi jo Tinder.

Nå var det ikke jeg som måpte, for å si det sånn.

Så ruslet vi videre. Like sjokkerte begge to.