Noen uker før 17. mai fant jeg ut at jeg skulle skaffe meg noen søte, små blomster på verandaen min. Jeg gikk først til innkjøp av tre potter, før jeg kjøpte noe å fylle dem med. Jeg så selvsagt for meg blomster i rødt, hvitt og blått.

På hagesenteret var det hjelp å få – trodde jeg. Men det viste seg fort at det ikke var jeg som stilte spørsmålene. Jeg måtte derimot svare.

«Er det mye sol? Hvor store er pottene?», spurte den ansatte. Jeg måtte tenke. For hva er mye og lite når det kommer til blomster? Jeg vet ikke.

«Nei, altså, det er jeg vel egentlig ganske usikker på», måtte jeg innrømme. «Egentlig er det ikke så nøye, heller. Jeg trenger bare en rød, en hvit og en blå blomst».

Den ansatte fant frem tre alternativer, men forklarte at det ikke var sikkert blomstene kom til å holde til 17. mai. Men hvis jeg passet på dem, skulle det gå fint. Det gjorde jeg selvsagt ikke, og pottene sto tomme på 17. mai.

Jeg er usikker på om jeg vannet dem for mye eller lite, men det er egentlig det samme.

For de blomstene jeg har nå kommer til å vare for alltid.