Lyden av katastrofe

I to netter romsterte jeg rundt på soverommet etter noe jeg ikke visste hva var. Jeg visste bare det kunne være noe forferdelig.

Knut Falch, SCANPIX

BLIPP!

Jeg hadde akkurat lagt hodet på puten. Så hørte jeg lyden. En slags metallisk dryppelyd. Og den kom med et par minutters mellomrom.

BLIPP!

For en som nettopp har brukt et par årslønner på å restaurere et gammelt hus, er alt som minner om dryppelyd nok til å påføre en stakkar hjerteinfarkt.

BLIPP!

Jeg kom med på beina, og prøvde å lokalisere lyden. Men visste ikke helt hva jeg lette etter. En teori var brannvarsler med dårlig batteri. Men de ble byttet ut i høst med alarmselskapet sine, og sendt med avkommet til Oslo. Derfor lette jeg mest etter vann. I 3-tiden sovnet jeg av ren utmattelse.

Neste morgen var jeg for trøtt til å registrere om lyden fortsatt var der. Men om kvelden var det på’an igjen.

BLIPP!

Nå gikk jeg mer systematisk til verks, og saumfor hver centimeter av soverom og tilstøtende garderoberom. Til slutt holdt jeg på å klikke.

Som en siste krampetrekning i 03.30-tiden, stakk jeg hendene ned i en boks med single sokker i et hjørne. På bunnen kjente jeg noe av hard plast. En brannvarsler. Med defekt batteri.

Lettet la jeg meg til å sove. Helt til jeg kom på en ny katastrofe:

Er barnet uten brannvarsler??!!