Flyttedjevelen som aldri gir fred

Husbonden har sluttet å svare med navn når avkommet slår på tråden: - Det er transport og flyttesørvis, svarer han kjekt og tjenestevillig.

Vi var liksom ferdig med flyttesjauene. For mange år siden erklærte jeg bråkjekt at siste flyttelasset var unnagjort. Aldri mer skulle jeg forløfte meg på blytunge vaskemaskiner, overfylte bokkasser og kartonger med slikt du ikke egentlig visste du eide.

Neste flyttelass skulle jeg overlate til profesjonelle. Middelalderen kommer muligens med muskelsvinn og ryggslitasje, men heldigvis går det kroppslige forfallet hånd i hånd med litt bedre råd. Og der kommer flyttehjelpen inn.

Som ganske ung arbeidet jeg i en avis på Sunnmøre. Dit kom flyttende nye kolleger nordfra med pikk og pakk, piano og katt. Min nye kollega benket seg til skrivemaskinen den aller første arbeidsdagen og skrev en småmunter petit om slitet med flyttelasset.

Helvete er et sted fullt av smådjevler som flytter hele tiden, slo hun fast.

Det ble ikke tatt opp nådig på de trakter, for å si det sånn. Jeg erindrer ikke helt om petiten noengang fikk trykksverte på seg.

Nå har smådjevlene dukket opp igjen. Vi har fått barn som flytter på seg og som de curlingforeldre vi er, gir vi en hånd. Eller fire. Siste året har jeg løftet flere sofaer og vaskemaskiner enn ryggen min liker å tenke på.

Men nå er det definitvit slutt. Neste flyttelass overlater jeg til smådjevlene.