En byvandrers sorg

NYTT: Sånn ser gamle Laksevåg rådhus ut nå. Sveip, så får du se hvordan det pleide å se ut. PÅL ANDREAS MÆLAND

Det er mulig jeg har et unormalt forhold til bygninger. Men som mangeårig byvandrer opparbeider man nærmest et kjærlighetsforhold til mange av byens bygninger.

Kommer jeg rundt et hjørne, og ser bygget stå der, brer det seg en lykkefølelse. Dersom det er velholdt og fortsatt fargerikt, er lykkefølelsen komplett. Er det nedslitt, men med de originale detaljene fortsatt på plass, er følelsen mer av omsorg og varme.

Dersom det er oppusset, men malt grått, er det irritasjon. Gråpesten har jeg skrevet om før. Heldigvis er maling reverserbart. En dag vil folk innse hvor trist en grå by er, og male om.

Den store sorgen kommer når jeg oppdager at et bygg jeg har likt og som har hatt en plass i bybildet, er revet eller «modernisert». Modernisering er nesten verre enn riving. Stort sett innebærer det en fullstendig ombygging av fasaden fra det tidstypiske opprinnelige til en generisk 2010-tallsversjon som bare er ydmykende. Da kan man like gjerne rive.

GAMMELT: Fra en litt annen vinkel, før moderniseringen. Slitt, men ærverdig, mener undertegnede. Eirik Brekke

Denne uken var det gamle Laksevåg rådhus som ga meg en sorgreaksjon. Et praktbygg fra 1961, en gang den daværende kommunens stolthet, med klokketårn i rød, pusset mur, horisontale vindusbånd i kontrast med store murflater og et grønt kobbertak.

Jan M. Lillebø

Nå skal rådhuset bli leiligheter, og er fullstendig ramponert. Grå, kjipe plater er montert utenpå fasaden. Vinduer dukker opp overalt, og noen grusomme altaner er hengt utenpå hele bygget. Det hele ser ut som et hvilket som helst nytt leilighetsbygg i hvilken som helst forstad.

Det blir sikkert et fint sted å bo, men som blikkfang og bybygg er Laksevåg rådhus dødt og begravet. Hvil i fred.