Sjåførens hevn

MÅLGANG: Fruen sprang fornøyd i mål, men måtte ta beina fatt til byen, siden hun ikke er sertifisert til å kjøre selv. Foto: Bjørn Erik Larsen

Publisert:

I mange sosiale situasjoner har vi snakket om hvorfor mange velger å aldri ta førerkort. Jeg har alltid syntes at det har vært rart, men etterhvert har jeg forstått at det er en genistrek. Det er aldri noen diskusjon om hvem som kan ta en øl når vi er ute. Ei heller spørsmål om hvem som skal kjøre barn, hente ting eller gjøre noe annet som krever at man forflytter seg, uten å selv ha et ønske om det.

Min såkalte bedre halvdel har aldri oppgradert kunnskapsbasen til nivået «sertifisert til å kjøre bil». Hun kan utrolig mye annet, men akkurat der har hun vært sløv. Det har også nabofruen, som hun ofte er ute og løper med. For to år siden, sprang de fjellmaraton sammen, og «noen» måtte komme opp til Skansemyren og hente dem. Da var de jo slitne etter å ha løpt. I fjor sprang jeg og nabofruens mann samme løp. På vei ned til sentrum, fremdeles til fots, ringte vi hjem for å avlegge rapport. Da lo konene hjertelig i kor over at ingen av dem hadde førerkort og kunne hente oss.

Under årets fjellmaraton jobbet jeg, og skulle stå igjen til sistemann krysset målstreken. Fruen kunne jo ikke kjøre bilen hjem selv, så hun måtte ta maratonbeina fatt ned til sentrum og så en buss. Da tenkte jeg stille inne i meg: Hevnen er søt.