Helt på felgen

I denne massen av neongule racere, sykler jeg. På en litt rusten herresykkel, med støvletter og trenchcoat.

Publisert Publisert

FORBIKJØRT: Når neonlynene skyter adrenalinfort forbi meg, må jeg bare innse at jeg er en burugle på to hjul, innrømmer Liv Skotheim.

Siden jeg og to kolleger har et ambisiøst prosjekt om å gå på Ulriken tretti ganger før sommeren, må jeg raskt komme i bedre form. Et av tiltakene jeg har satt i sving, er å sykle til jobb.

Det er herlig med frisk vestlandsluft i ansiktet på morgenkvisten, i stedet for ufrivillig intimkontakt med fremmede på en fullstappet bybane.

Problemet er at jeg slettes ikke er alene på sykkelstiene mot sentrum. Faktisk føler jeg meg bittelitt overkjørt, bokstavlig talt. Flesteparten av mine medsyklister er nemlig sykkelfantomer. Menn på førti pluss, i neongul jakke, sykkeltights, sykkelhansker, sykkelsko, sykkelbriller, sykkelsekk, sykkelsokker og hva vet jeg - kanskje sykkeltruse?

De har klikkpedaler og platehjul. De barberer leggene, et godt stykke opp på lårene. Alle har fjernet ringeklokken, selvsagt, for mindre luftmotstand. Noen har borret hull i rammen.

Det eneste som er mer oppblåst enn dekkene, er konkurranseinstinktet.
«Jeg tror ikke det er mer enn én eller maks to som har syklet fra meg på min strekning de siste to årene», fortalte en venn meg, en ivrig syklist på rundt førti. Det handler om å slå sin egen rekord. De sykler fort. Fortere enn forrige uke, enn i fjor. I hvert fall fortere enn naboen.

I denne massen av neongule racere, sykler jeg. På en litt rusten herresykkel. Med støvletter og trenchcoatjakke.

Jeg er den nye jenten i klassen. Forstår ikke kodene, tegnene. Vet ikke hvordan man slipper effektivt forbi. Sykler for tregt. Stopper for raskt.

Jeg er helt på felgen når neonlynene skyter adrenalinfort forbi meg. Jeg må bare innse at eksosrypenes tid er forbi. Jeg er en burugle på to hjul.

Enn så lenge.

PS-kommentaren sto på trykk i papiravisen i BT 1. september 2013.

Publisert