I barndommen var jeg bestekompis med faren til Ada Hegerberg. Jeg har ikke sett den store vitsen med å flagge det, ettersom jeg ikke har hatt kontakt med Stein Erik siden barndommen på Tingvoll på Nordmøre. Men nå etter at hun ble kåret til verden beste fotballspiller, blir fotografert sammen med Ronaldo, og dyrkes som det største idolet under fotball-EM, ser jeg en smule annerledes på det. Det er jo ikke helt utenkelig at det finnes en aldri så liten forbindelse mellom meg og superstjernen.

Inspirerte jeg faren hennes til et eller annet? Han har jo også vært treneren hennes.

Det jeg husker best, er at vi malte alle de store vinduene i kjelleretasjen i huset vårt med blåmaling. Til og med øksen og bjørkeveden malte vi.

Min far brukte uker med terpentin for å få dagslyset tilbake.

Vi kommer heller ikke til å bli husket som englebarn da vi sammen havnet på sykehus i Kristiansund. Der var vi på rømmen hele tiden i sønderrevne pyjamaser.

Noe så sivilisert og normalt som fotball var rett og slett ikke en del av repertoaret vårt.

Ingen kunne vel vite at han den gang bar på vanvittige fotballgener som særlig har slått ut hos jentene.

Nå er ikke fotballgenet helt ukjent for kvinnene i vår familie heller. Min mor på 84, er fortsatt enn fryktet forsvarsklippe ute i Morvik. Hun var riktignok litt uheldig i fjor. Under en kamp med oldebarna dempet hun ballen perfekt, men tråkket på den, gikk på trynet, og knakk armen.

Litt uvøren. Akkurat som far til Ada Hegerberg.