Den største OL-helten

Det vakreste øyeblikket i idrettshistorien skjedde under OL på Lillehammer.

Publisert Publisert

Foto: Syversen, Johnny

Lillehammer-OL er en fest av gode minner. Fingeren til Weissflog, verdensrekordene til Koss og tårene til Tonya Harding. Selv var jeg for ung til å felle tårer. Jeg var femten og nektet å godta grinefilmer og ballader. Det var før Dan Jansen vant olympisk gull.

Før 500 meteren i Calgary i 1988 fikk Dan Jansen beskjed om at søsteren hadde dødd av leukemi. Det ble for mye, og Dan Jansen falt. Han var storfavoritt på 1000 meteren. Dan Jansen falt. 1992 i Albertville var han igjen den store favoritten. Dan Jansen feilet. Så kom Lillehammer og 500 meter. Dan Jansen var i storform. Dan Jansen feilet. Igjen. Fire dager senere var det 1000 meter. Hans siste sjanse til å ta OL-gull. Verden hadde begynt å miste troen. Men ikke Dan Jansen.

Han åpnet friskt. Lå foran på første 200. Hadde god fart. Ove Eriksen var elektrisk. Så fikk Jansen et feilskjær i nest siste sving. Ove Eriksen mistet troen. Dan Jansen var så sliten, sa han. Det hadde kostet for mye, det kunne ikke holde. Men Dan Jansen fant nye krefter. Som fugl Fønix ble han født på nytt. Han satte verdensrekord. Eriksen rablet, Vikingskipet kokte og jeg gråt. Seiersrunden hans med datteren, som er oppkalt etter søsteren som døde, på armen er det vakreste OL-bildet.

Glem Bjørndalen, Bjørgen og Dæhlie. Den største OL-helten av de alle er Dan Jansen.

Publisert