Vanemenneske, jeg?

Vaner er for gamliser. Og gifte folk.

Jan M. Lillebø

Jeg blir alltid fascinert av gifte eller samboende venninner (for det er stort sett damer som snakker sånn) som vi’er seg i tide og utide. «Vi liker best denne rødvinen». «Vi liker ikke Hellas, vi liker bedre Spania». «Vi liker å spise biff til middag om lørdagene».

Herlighet, jente: Liker du ingen ting som ikke mannen din liker? Og er det sånn at ens vaner blir så inngrodde i et parforhold at de gror helt sammen?

Selv har jeg alltid skrytt på meg at jeg er impulsiv og åpen. Liker å prøve nye ting hele tiden. Og uavhengig av alle andre.

Helt til jeg her forleden ble utfordret av en kompis. Å ta en kjapp gjennomgang av hverdagen for å se hvilke vaner jeg hadde. Hvis jeg hadde noen. Her er resultatet.

På jobbmøter sitter jeg alltid på samme sted. Til frokost spiser jeg det samme, hver ukedag. Helgefrokosten er den samme hver helg. Til lunsj spiser jeg alltid det samme. Til middag spiser jeg stort sett de samme fire-fem rettene, i alle fall til hverdags. På fly velger jeg alltid det samme setet. I seks år ferierte jeg på nøyaktig samme sted. Og så videre.

Gjennomgangen var så nedslående, at jeg falt rett ned i aldersdepresjon. For det MÅ ha med alder å gjøre.

Men en ting skal jeg i alle fall ha. Jeg holder i alle fall vanene for meg selv.