Taximarerittet

Vi burde tenkt det verste da vi fant sjåføren sovende.

VALENTYN OGIRENKO, REUTERS

Det var ubehagelig tidlig i Kiev. Et par dager før hadde vi sett Liverpool tape årets nest største fotballkamp, nå skulle jeg og tjommien min hjem.

Drosjeprisene hadde hele oppholdet vært uforutsigbare, for å si det pent. Det kunne bli fremsatt krav om summer som burde ligget nærmere å få kjøpe bilen, etter en tur på en kilometer. Ofte fulgte litt rabatt hvis det ble klart at vi var norske og ikke engelske.

Lei av å bli lurt var vi tøffe i trynet og bryskt avvisende i forhandlingene med drosjene rett utenfor hotellet. En god følelse, men ikke så smart når tiden er litt for knapp til flyavgang.

Den neste taxien vi så, «måtte» vi ta. Det faktum at sjåføren måtte vekkes, skremte oss ikke videre.

En tabbe som viste seg farlig.

Sløv i blikket kjørte han feil intet mindre enn to ganger, og taxioppdraget var altså å kjøre fra sentrum av byen til flyplassen, det som må være den mest vanlige drosjeturen i verden.

Skepsisen økte, pulsen fulgte etter da han til slutt fant motorveien. Dette var en mann som ikke burde kjørt, men hvordan formidler man det til ham i høy fart? Vi var redde for reaksjonen og snakket heller om hvor fin byen var for å holde ham våken. Men skrekkøyeblikket ventet. På rødt lys, med trafikk fra venstre, dundret han gjennom krysset.

Ingen traff oss. Vi kom frem. Moralen må være at sikkerhet er viktigere enn å rekke fly.