Eller her til lands skal man vel kanskje ikke skryte i det hele tatt. Heldigvis var jeg i et annet land da jeg fikk trang til å skryte over franskkunnskapene mine.

Okei, selve franskkunnskapene er ikke de beste, og har vel aldri vært det. Selv etter seks år med språket på skolen.

Men jeg fikk fire i fransk muntlig eksamen på videregående. Noe jeg selvfølgelig måtte fortelle da vi var i Frankrike i år.

Dermed var det rett og rimelig at jeg skulle stå for bestillingen av takeaway-pizzaen vi skulle nyte den ene kvelden.

Jeg bestilte en pizza med skinke og champingong, på fransk selvsagt, og damen bak disken noterte. Hun så litt spørrende ut der hun sto, men nikket. Jeg tenkte uttalen min var grunnen til bekymringsrynken i pannen hennes.

Da vi omsider åpnet lokket lå det en rykende fersk pizza med champignong og....

Laks.

Da forsto jeg damens spørrende blikk, for jeg kan ikke tenke meg at det er hverdagskost på bestillingsblokken.

Det fikk meg til å tenke på et år jeg var i Frankrike med mor og far. Ingen av dem kunne fransk, så jeg meldte meg selvsagt for å hjelpe med hotellbestillingen. Damen bak skranken kunne ikke et ord engelsk, men heldigvis kom jeg til unnsetning.

– Si en setning på fransk da, sa min far for å teste meg.

– Une fraise s’il vous plait, svarte jeg fornøyd.

«Et jordbær, vær så snill» hjalp oss ikke mye den dagen.

Jeg tror det er på tide å legge vekk historien om fireren i fransk, og heller gå for femmeren i P-matte.