Sykkelvidunderet

Dette er en advarsel om at gode råd ofte er dyre – bokstavelig talt.

Publisert Publisert

PRYDGJENSTAND: Etter totalt åtte sykkelturer, føles det som jeg får et dømmende blikk hver gang jeg passerer den. Foto: MARIANNE BORCHGREVINK-BRÆKHUS

  1. Leserne mener
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Jeg husker godt den dagen jeg fikk min første «ordentlige» sykkel. Den gamle tohjulingen jeg hadde tatt mine første vinglete tråkk på var for lengst fravokst, og nå skulle jeg få en sykkel med hele syv gir. Lykken var total.

Men med årene led den samme skjebne som de andre syklene i familien – rustet i hjel etter litt for lite omtanke og litt for mye vestlandsvær.

Ti år senere tenkte jeg at det var på tide å gi det miljøvennlige fremkomstmiddelet en ny sjanse. Etter møysommelig googling og rådføring i diverse nettforum, bestilte jeg en klassisk, rød damesykkel med brunt skinnsete fra Italia. Lommeboken luktet svidd, men sykkelen var en fryd å se på.

Etter å ha proklamert hvor forelsket jeg var i sykkelen på sosiale medier, var det etter hvert på tide å prøve vidunderet.

Jeg innså at tre gir kanskje ikke er helt optimalt når du bor på toppen av fem bratte bakker, men slapp i det minste utgifter til treningssenter.

I frykt for at det italienske trimapparatet skulle bli stjålet, investerte jeg tungt i sykkellås og forsikring, men turte likevel ikke forlate den lengre enn fem minutter utenfor butikken.

Nå, tre år senere, kan jeg se tilbake på åtte sykkelturer. Frykten for tyveri har tatt overhånd, og tohjulingen har overtatt rollen som kunstverk i stuen. Men forsikringsregningen som dumpet ned i postkassen forrige uke bør vel betales.

Publisert