En møllspist drøm

RETT OG VRANG: Strikktøyet var fast følgesvenn i mange år. Så ble det bråslutt. Foto: Eirik Brekke

Publisert:

Det begynte med invasjon i TV-stuen. Forunderlig mange storvingede dyr flakset oppunder skråtaket og fikk oss til å undre: Hva er det som skjer?

Svaret viste seg å være en møllspist drøm. Hør bare:

Ingen skal si at jeg ikke er arvelig belastet. Min mormor hadde fagbrev som skredder. Min mor strikket for Husfliden.

Selv lærte jeg tidlig rett og vrang. På videregående var strikketøyet fast følgesvenn. Vi strikket oss gjennom matte og norsk, friminutt og lesesirkler i naturvern.

Strikketøyet var med i mange år. Helt til det ble bråstopp. Småungene meldte seg, og med dem dobbeltarbeidet. Når kvelden kom, sank hendene ned i fanget og ble liggende.

Nå har hendene fått ledig kapasitet igjen. Rundt meg strikkes det i lange baner. En barndomsvenninne har endatil påtatt seg å organisere strikking av hele Peer Gynt i genserversjon.

Tiden var inne til å gjenopplive strikkekunsten. Jeg kjøpte ullgarn og plasserte prosjektet i en kurv bak TV-en. Der lå det stadig mer urørt, inntil møllen fant det.

Da jeg løftet opp strikkedrømmen, veltet det ut hundrevis av gråspettete insekter. Det mer enn halvferdige plagget var ikke til å kjenne igjen. Møllspist, rett og slett.

Hva hjelper det å kunne forskjell på bol og bråt, raglan og tåfelling, når hendene synes det er helt ok å gjøre ingenting. Bare fikle litt med mobilen ...