Du forblir navnløs

NAVNLØS: En fattig trøst, men overgangen til demens blir trolig myk for meg. Foto: Adrian B. Søgnen

Publisert:

Lethonomia er det noe som heter, og jeg er ganske sikker på at jeg har det.

Type to, om det går an. Det betyr at man ikke evner å huske andre menneskers navn. Jeg har googlet utallige løsninger på nettet, og til og med prøvd flere av dem.

«Hjelpsomme» løsninger som repeter personens navn tre ganger inni deg, mens du ser dem i øynene, finnes det flust av.

Men, la meg fortelle deg at om du nistirrer en fremmed person inn i øynene, holder dem i hånden, og gjentar navnet deres inni deg tre ganger, ja, da ser du ikke riktig navlet ut. Folk blir vettskremte. Jeg snakker av erfaring.

Det ser ut som om man er på audition for å spille 2019-versjonen av Kjell-Magne i en remake av «De Syv Søstre» (note to self; pitch denne ideen til TV 2 ved første og beste anledning). Og dessuten så fungerer det ikke. I hvert fall ikke for meg.

Så langt i livet har jeg kunnet jobbe meg rundt problemet, men overgangen til en jobb med om lag 500 mennesker (kan være mindre, jeg er ikke veldig god på å anslå folkemengder heller) har ført til store utfordringer. Nå begynner folk å gjennomskue meg, så det er bare et spørsmål om tid. Så, da er det like greit å løse det med å spille med åpne kort (igjen):

Kjære kollega, jeg liker deg, men jeg vet trolig ikke hva du heter. Det er ingenting personlig. Det er ikke slik at jeg lettere husker de viktige, de morsomme eller de pene. Tvert imot.

Min lethonomia kjenner verken hudfarge, kjønn, religion eller status. Den behandler alle likt. Altså som helt forglemmelig. Det er som om jeg fant hukommelses-zapperen fra «Men in Black», og ikke klarte slutte å zappe meg selv.

En fattig trøst, men overgangen til demens blir trolig myk for meg.