Sommerdrømmen som ikke var

SOMMER: En slipper et lettelsens sukk etter siste eksamen, og grinden til de grønngrodde sommermarker åpnes på vidt gap – fallhøyden har blitt enorm. Foto: Alice Bratshaug

Publisert:

Jeg sitter med gnagsår på fingertuppene.

Klokken tikker sakte mot eksamen, og i den lille klamme båsen ligger sammenpressede iskaffekartonger stablet oppå hverandre.

En kneik til, tenker jeg. En kneik til så kommer sommerferien.

For hver dag jeg tar lange steg over skittentøykurven i retning lesesalen, vokser gresset på den andre siden av gjerdet seg frodigere.

Den friske lukten av sommer siger tidvis forlokkende inn i lesesalene. Men så stenges vinduet, og man sitter på ny og kjenner sammenblandingen av kroppslukter fra medstudenter.

Les også

Eg er ein dårleg passasjer

Men så kommer dagen. En slipper et lettelsens sukk etter siste eksamen, og grinden til de grønngrodde sommermarker åpnes på vidt gap – fallhøyden har blitt enorm.

Og det er sant, i noen timer er frihetsfølelsen fenomenal. Gresset erstatter betong, og kroppsstresset er et øyeblikks limbo.

Men så – og dette kommer like overraskende på meg hvert år – blir seieren gradvis erstattet av en slags rastløs melankoli. Glansbildet falmer i kantene.

Trygve Opheim, sommervikar i BT. Foto: Eirik Brekke

Alternativet til lesesalene var ikke en euforisk tilværelse mellom friskt gress og tvitrende fugler, men i en sjanglende stige balansert mot husveggen på barndomshjemmet. Skrapende på maling.

Koteletten som etter minutter på åpen grill skulle forføre ganen, smaker faktisk litt brent. Idyllen slår sprekker.

Sommeren har lurt meg i år også.