Bybondens sørgelige liv

Min CV som bybonde ville neppe ha imponert min far, småbrukeren.

Publisert: Publisert:

MYE STYR FOR LITE: Dette er resultatet av seks måneders innsats som bybonde. Foto: Anne E. Hovden

I passende anledninger pleier jeg å skryte av at jeg er av bondeslekt, og kan både hesje og flere navn på saueraser. Et slikt opphav, skulle også tilsi en viss form for grønne fingre.

Det kan en ikke alltid tro.

Etter å ha vært uten hage i flere år, har jeg endelig jord å grave i igjen. Første sommeren var hagen en byggeplass, andre sommeren regnet all lyst til hageaktivitet bort. Men i år skulle det skje.

Før kalenderen rundet mars, hadde jeg kjøpt en pen bunke frøposer og såjord. Gjesterommet ble fødestue for en betydelig mengde grønsakbabyer, og hagen gjødslet og gjort klar.

I pottene skjedde det fint lite. Etter en måned var spirene knapt å se. Som den utålmodige sjel jeg er, ga jeg fort opp, og kjøpte ferdige planter i stedet. Og plantet ut. Helgen etter var jeg bortreist. Da jeg kom tilbake var alle plantene borte. Igjen i bedet lå en haug overspiste brunsnegler. Jeg er sikker på de rapet også.

Ny ladning planter ble kjøpt, og denne gangen ble det plantet i kasser på altanen i annenetasje. Og så reiste jeg på ferie. Det var et bedrøvelig syn som møtte meg etter to ukers sol. For her hadde det jo heller ikke regnet.

Det eneste jeg nå har igjen er noen pjuskete sukkererter. De blir til gjengjeld spist med andakt.

De har trolig høyere kilopris enn safran.

Publisert: