Kor e’ alle helter hen? Nærmere enn du tror.

HELTEN: Onkel Bjarne (i midten) i Jadotville i Kongo i 1961. Skjermdump fra Netflix

Jeg husker ennå den sitrende følelsen da jeg var liten og min onkel skulle komme på sitt årlige besøk. Han var familiens globetrotter, hadde vært i land langt borte (hvem hadde vel vært i Qatar på 70-tallet) og spist mat jeg ikke trodde gikk an å spise (hvem hadde vel spist blåskjell på 70-tallet). Og så var han helikopterpilot (hvem var vel det på 60-tallet).

Men sitringen varte ikke så lenge. Den var stort sett over da han var ferdig med å dele ut eksotiske bygaver og hadde dratt de første historiene. Og i alle fall da lysbildeapparatet kom frem. Da gikk snorkealarmen. Lysbilder i tre timer – så uendelig kjedelig. Jeg var et utålmodig barn og gikk ut og lekte i stedet.

I dag angrer jeg. Veldig.

Han døde dessverre for 25 år siden. Vi onkelbarna satt igjen med rare suvenirer jeg har glemt historien bak, en stor lysbildesamling jeg ikke husker forklaringen til, en heltemedalje jeg måtte lese på nettet hva som var den egentlige begrunnelsen til, og en blå FN-beret som har vært ute i hardt vær.

Takket være iherdig innsats fra familiens slektsforsker og nettsøk-ekspert, er livet hans nå puslet noenlunde sammen igjen. Vi har funnet brev og loggbøker, bilder og avisutklipp. Og en film på Netflix.

Onkel Bjarne er min store helt. Synd jeg ikke skjønte det for 25 år siden.