Vi sto tre kolleger en morgenstund og utvekslet Finn-historier. En hadde solgt kunst og mistet samtidig et barndomsbilde, som lå gjemt i den samme rammen. Den andre skulle selge sofa og fikk på døren et menneske som hadde tilbrakt barndommen i hans hus.

Begge deler endte med gledestårer og lykkelig gjensyn. Også min Finn-historie fikk en lykkelig slutt.

Den begynte med overfloden av bord, som min generasjon sliter med. Spisebord etter foreldre, spisebord etter besteforeldre, salongbord, tiloversbord og arvegods i lange baner. De siste årene har vi ommøblert, flyttet rundt og prakket på barn, men står alltid igjen med minst et bord for mye. Til slutt tok husets frue affære og la tiloversbordet ut gratis på Finn.

To minutter etterpå ringte telefonen.

– Mitt navn er Jostein Hatland og jeg har laget bordet ditt, sa mannen i andre enden.

Denne Hatland hadde drevet møbelfabrikk på Osterøy. For ti år siden brente fabrikken og i brannen røk det med noen bord. De siste årene hadde han derfor sørget for å bli varslet hver gang noen skal kvitte seg med salongbord. Det kunne jo være et Hatland.

To dager seinere kom bordets skaper og hentet salongbordet, som vi plutselig så på med helt nye øyne. Et pent bord, ja, men mer enn det. Bordet vårt var et lite stykke vestlandsk industrihistorie og fortjente vel egentlig bedre enn å ende som gratismøbel på Finn.

Synet av den glade ostringen tok kverken på all anger. Nå er bordet kommet helt hjem, til et hus der det blir både verdsatt og stelt pent med.

Og vi fikk vår lille Finn-historie.