Avisenes nynorsktabu

Det burde ikke være oppsiktsvekkende at Aftenposten tillot en journalist å skrive nynorsk i avisen. Det burde være normalt.

Publisert:

Arkivillustrasjon Foto: Marvin Halleraker

Et tabu ble brutt da Aftenposten for et par uker siden lot en journalist intervjue sangeren Aasmund Nordstoga på nynorsk. Også i 2016 kom et intervju på nynorsk på trykk i avisen, uten at det vakte like mye oppsikt. Men den nyervervede toleransen er begrenset til et språklig reservat, først og fremst for kulturintervjuer, anmeldelser og kronikker. Og på visse vilkår.

Begrunnelsen for Aftenpostens smålåtne kulturrevolusjon er at både intervjuobjektet og intervjueren i det aktuelle tilfellet har nynorsk som hovedmål. Derfor anså kulturredaktør Sarah Sørheim at saken ble best ved bruk av denne målformen. Noe større kultursjokk er det liten fare for. Til Klassekampen uttaler hun at alle nyhetssaker i avisen fortsatt skal formidles på bokmål. Kulturredaktøren burde vist seg mindre monokulturell.

Les også

Mållagsleder kritisk til manglende nynorsk hos Visit Norway

Opprettholdelse og odling av norske språk og språkvarianter er en viktig grunn til statlig pressestøtte, direkte som indirekte. Det burde også være et av avisenes samfunnsoppdrag, ikke minst rikspressens, deriblant Aftenposten, VG og Dagbladet. Disse avisene har i lang tid boikottet nynorsk og nynorskskrivende journalister. Norsk Journalistlag har heller ikke anstrengt seg for å bistå disse fagforeningsmedlemmene.

Norske avisers språkpolitikk har rot både i tidligere binding til politiske partier og til kulturelle, sosiale og økonomiske motsetninger, ikke minst mellom sentrum og periferi. Den tradisjonelle rikspressen har vært preget av sine ulike eiere, sin felles hovedstadstilknytning og sitt hovedstadsbehov for å distansere seg fra Odalen og Sørumsand, fra bønder og landsbygd og landsmål, fra fjøsnorsk og spynorsk. Eiere og redaktører har fryktet at leserne skulle være minst like fordomsfulle, at nynorsk ville være et kommersielt havari.

De senere årene har det språklige raseriet stilnet. Aftenpostens redaktører mobber ikke lenger barn som bruker nynorsk med avisens egenreklame, der ransler var avbildet med «spynorsk» påskrift. Ståoppkomikerne har måttet avskrive siklende, tannløse bønder i felleskjøpsbunad som moroobjekt. Unge Høyres bokbål synes å være avskrevet partipolitikk.

Innsendt nynorsk-stoff har bredt seg i spaltene i riksavisene. VG hadde sin første nyhetssak på nynorsk på trykk i mars, ifølge Klassekampen, og den nye sjefredaktøren har åpnet for enda mer nynorsk. Dagbladet hadde et intervju på nynorsk på trykk på 1970-tallet, ifølge dagens politiske redaktør.

Les også

Spionsjef er årets nynorskbrukar

Norge er fremdeles velsignet med et språklig mangfold som rikspressen burde høste av. Dagens lesere er kanskje mer åpne for språklig mangfold enn Aftenpostens redaktører tror. Hvis ikke bokmål er en religion, kan nyhetsstoff på nynorsk i Aftenposten knapt være noen helligbrøde.

Noen flom av nynorsk i den tradisjonelle rikspressen er det ingen fare for. Dertil er det for få norske journalister og redaktører som våger eller ser seg tjent med å benytte seg av landets språklige mangfold.

Publisert:
Om BTs leder

BTs lederartikler blir skrevet av mediehusets redaktører og kommentargruppe. Politisk redaktør er leder for denne gruppen. Lederne er skrevet på bakgrunn av BTs publisistiske idé, sjefredaktørs meninger og avisens tradisjon. I avisens publisistiske idé heter det:

«Bergens Tidende skal være en frittstående, liberal, borgerlig (ikke-sosialistisk) avis, partipolitisk uavhengig. Avisens generelle grunnsyn skal bygge på et progressivt og menneskelig samfunnssyn. Den redaksjonelle ledelse skal ha som oppgave å lage en avis som gir sine lesere i by og bygd saklig og sann orientering om det som foregår lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Redaksjonsledelsens integritet skal være uavkortet så vel utad som innad».