Filmbransjen må også fornye seg

Norsk film bør også være opptatt av publikums behov. Noe annet vil være meningsløst.

Det er bra at Norsk Filminstitutts nye direktør erklærer at hun ønsker nytenkning i bransjen.

Kjersti Mo mener at norske filmprodusenter må levere innhold som «faktisk fortjener sitt publikum», på plattformer folk faktisk konsumerer innhold på.

Uttalelsen blir av bransjefolk tolket i verste mening, som om Mo ønsker å redusere norsk film til kommersielle produkter uten kunstnerisk verdi.

Reaksjonene viser paradoksalt nok hvorfor direktørens tanker er nødvendige.

Filmmiljøet i Norge er lite og tett sammenvevd, men også preget av små enheter med krevende økonomi.

Norsk Filminstitutt (NFI) utøver statens filmpolitikk, og deler ut 625 millioner kroner årlig til utvikling av film, serier og dataspill.

Også NFI er under press, og kulturminister Trine Skei Grande (V) har gitt signaler om at dataspill kanskje vi få en større del av kaken i fremtiden.

Norsk film er altså avhengig av statens budsjetter og velvilje. Det er forståelig at enhver antydning om endring i filmpolitikken fører til uro. Her står det både arbeidsplasser og kulturverdier på spill.

Innvendingene mot NFI-direktørens bakgrunn og mulige motiver fra sentrale aktører er likevel lite konstruktiv.

Karin Julsrud er filmregissør og dekan for Den norske filmskolen. Hun mener det er er et «tydelig signal» at Kulturdepartementet nok en gang henter en leder fra forlagsbransjen, og ikke rekrutterer filmfolk.

Denne holdningen bidrar til å understreke behovet for utlufting i filmindustrien. Bransjer i omstilling har ofte godt av nye impulser fra andre næringer.

Filmbransjen bør fremdeles være endringsvillig. I fremtiden er det ikke sikkert staten vil bidra like mye til utvikling, produksjon og distribusjon av norsk film.

En mer fremoverlent strategi er derfor at produksjonsselskapene i større grad trekker til seg private investorer. Da må det ligge et mål for avkastning i bunnen.

Dette kan virke skremmende for mange filmarbeidere, som er kompromissløse på kunstfilmens vegne.

Stort sett er det unødvendig å frykte slike samarbeid. Private investorer har ofte både vett og smak.

Det viktigste er at filmindustriens laugsmentalitet og statsbinding ikke skremmer investorer fra å bidra på fornuftig måte.

Norsk film vil aldri kunne konkurrere med Hollywood, men bør være rotfestet i ambisjonene, kompetansen og særpreget som finnes her i landet.

Så det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig. Norsk film må både ha høyt kunstnerisk nivå og stort publikumstekke. Det bør den nye NFI-direktøren være opptatt av óg.