Påholden omfavnelse

Kirken har måttet snu i homofilisaken. Det har vært tungt. Nå handler det om å leve med nederlaget og begrense skadevirkningene. Det kan bli enda tyngre.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 14 år gammel
iconLeder
Dette er en leder. Lederartikkelen uttrykker Bergens Tidendes publisistiske idé: En partipolitisk uavhengig, frittstående, liberal og borgerlig (ikke-sosialistisk) avis.

MED KNAPT FLERTALL — seks mot fem - vedtok Bispemøtet at samboende homofile kan ansettes som prester og i andre vigslede stillinger.

Men det skal også være lov for bisper og prester å si nei. I praksis vil det siste kunne skje der konservative bisper fortsatt regjerer, altså på Sørlandet og Vestlandet. Den konservative bispen i Oslo holdes i sjakk av et liberalt bispedømmeråd.

Saken skal også opp på Kirkemøtet, Kirkens «landsmøte», i november. Men for det første regner alle med at flertallet der følger bispeflertallet. Og for det andre er det nå et mer utbredt syn at et spørsmål som dette primært er Lærenemndens og Bispemøtets ansvar. At Kirkemøtet i 1995 og 1997 sa nei til vigsling av homofilt samboende har vært dobbelt kontroversielt: Mange mener Kirkemøtet ikke skulle ha tatt saken, og dessuten er vedtaket blitt omgått i stor stil: Vi har fått homofilt samboende prester både her og der.

NÅ HAR ALTSÅ et flertall av bispene for første gang sagt ja til homofile. Flertallet blir snart styrket, for to av de konservative bispene skal gå av neste år.

Dette er en milepæl for alle landets homser og lesber, ikke bare for dem med et forhold til Den norske kirke. Det faktum at Kirken så lenge har diskriminert homofile, har indirekte legitimert diskriminering andre steder i samfunnet.

Men Kirkens omfavnelse er om ikke klam, så i alle fall påholden. Saken er tung også for mange som nå sier ja til homofile. Det blir ikke lettere for dem av at Stortinget er i ferd med å gå mye lenger ved å vedta felles ekteskapslov for homofile og heterofile.

SPØRSMÅLET ER HVA de konservative i Kirken nå gjør. De kan ikke lenger dekke seg bak et bispeflertall, og snart heller ikke et kirkemøteflertall. Spørsmålet er om dette øker eller demper kampgløden.

En del vil bruke anledningen bispemøtets kompromissvedtak gir til å fortsette kampen lokalt mot homofile i vigslede stillinger. Hvis dette blir en skrumpende og relativt rolig minoritet, som i spørsmålet om kvinnelige prester, er det til å leve med både for Kirken og oss andre.

Men mange frykter at «geriljakrigen» blir bred, lang og hard. Da får Kirken enda flere tunge år, og da vil de liberale svare ved å kjempe for å erstatte kompromisset med et vedtak om full likestilling mellom homofile og heterofile, uten mulighet for unntak.

Spørsmålet er om Kirkemøtet i november kan redde Den norske kirke fra å måtte bruke enda mye mer tid og krefter på denne ødeleggende striden, men det er vanskelig å se hvordan det skulle skje.

PÅ HVER SIN SIDE: Med knapt flertall sa bispemøtet ja til at samboende homofile kan ansettes som prester og i andre vigslede stillinger. Biskopene Ole Chr. Kvarme i Oslo og Helga Haugland Byfuglien i Borg (Fredrikstad), her fotografert ved Oslo Domkirke, står på hver sin side. ARKIVFOTO: KIM NYGARD, ADRESSEAVISEN
Publisert