Saksbehandlingen av byggeprosjektet til eierne av Brødrene Lohne sølvvarefabrikk reiser en rekke spørsmål. Men det kan neppe dokumenteres at byutviklingsbyråd Anna Elisa Tryti (Ap) bevisst skal ha holdt tilbake informasjon i saken.

Derimot tyder mye på at byråden har opptrådd egenrådig. Både Riksantikvaren, Statens vegvesen, Fortidsminneforeningen og byrådens egen fagetat har i prinsippet akseptert at fabrikken bygges om til næring og leiligheter.

Tryti vil rive bygget, og påfører dermed saken nok en ekstraomgang. Det burde være unødvendig.

Byråden argumenterer for å rive fabrikken av hensyn til nærmeste nabo; tårnfoten og kapellet til Nonneseter-klosteret fra 1130.

Selv om sølvvarefabrikken også kan være verneverdig, bør altså hensynet til klosterbygget veie tyngst, mener Tryti.

Dette var også utgangspunktet for reguleringsplanen for området fra 1989, som forutsatte at fabrikken skulle rives, selv om den fremdeles var i drift. Fabrikken ble først nedlagt i 2011. Reguleringsplanen har uansett gjort en kostbar renovasjon umulig.

Problemet er at lite har skjedd på 29 år. Dette er også grunnen til at eierne har fått byråkratisk støtte for å restaurere de gamle bygningene.

Alternativet er å la fabrikkbygget forfalle ytterligere. Det er ikke en verdig skjebne for dette kulturhistorisk viktige området.

I prinsippet kan byråden lene seg på en snart 30 år gammel reguleringsplan. Men hun plikter også å sørge for at all informasjon om den verkende saken er lett tilgjengelig for partene og offentligheten.

Det er ikke uvesentlig hva Riksantikvaren, som landets øverste organ for kulturminnevern, har ment om sølvvarefabrikken tidligere. Etaten tar ikke stilling til riving av fabrikken, men mener den kan restaureres uten at det gjør skade på fredet middelaldergrunn. Det bør være en viktig premiss i saken.

Saken er utsatt til desembermøtet i Komité for byutvikling og miljø, som skal på befaring i området. Men det er fylkeskonservatoren som avgjør hva som har regional kulturminneverdi. Etaten har til nå vært positiv til restaurering, såfremt bygg fra middelalderen ikke blir berørt.

Det som kan være en forløsning, er at huseierne nå sier seg villig til å selge huset til kommunen. Det bør gjøre sitt til at saken kan få sin minnelige løsning ganske snart. Og til at byråden får viljen sin likevel.

Men et godt eksempel på åpen og effektiv saksbehandling er dette ikke.