Tyrannen får herje

Bashar al-Assad gjør det i Syria som Gaddafi truet med i Libya. Men al-Assad får drepe i fred.

Denne artikkelen er over ti år gammel

Leder

Dette er en leder. Lederartikkelen uttrykker Bergens Tidendes publisistiske idé: En partipolitisk uavhengig, frittstående, liberal og borgerlig (ikke-sosialistisk) avis.

De norske flystyrkene er kommet tilbake fra oppdraget iLibya. På FN-mandat – og med en oppsiktsvekkende tilslutning fra Den arabiskeliga – påtok NATO seg et engasjement i Libya for å hindre det mange fryktet: Ennedslakting av libyske sivile. Diktatoren i Tripolis, Muammar al— Gaddafi,hadde uttrykt seg på en måte som ble oppfattet som truende, og han haddemaktmidler til å gjennomføre en massakre.

Senere er det blitt satt spørsmålstegn ved alvoret iGaddafis trusler, men NATOs inngripen hadde i alle fall den virkning atGaddafis militære styrker ble passivisert. Likevel – Gaddafi sitter stadig vedroret i Libya, og utfallet av borgerkrigen vet ingen. Enn så lenge kan vi håpeat konflikten vil bringe en bedre tid til det libyske folket.

Senere skulle den arabiske våren spre seg også tildiktaturet i Syria. Der sitter Bashar al-Assad ved makten, som leder av etfamiliedynasti som har regjert i Syria de siste 40 årene. Assad-familien harholdt det syriske folket i et jerngrep. Det har likevel skjedd via skjult maktbruk,som ikke har vært så lett å oppdage for besøkende. Turister kan lett oppfatte Syria som et fredelig ogvelfungerende land. Men nå viser Bashar al-Assad sitt sanne ansikt, og nølerikke med å beordre militære styrker til å slakte ned egen befolkning. Obersteni Tripoli kom med trusler, og NATO reagerte spontant. Bashar al-Assad har drepttusenvis av egen befolkning, og FNs sikkerhetsråd fordømmer de syriskemyndighetens voldsbruk. Så langt stopper FN og Vestens respons der.

Forklaringene er flere. Gaddafi var en aleneganger, en noksåvenneløs mann i verden – også den arabiske. Da han satt hardt presset iTripoli, og opprørerne i Benghazi var på offensiven, var det ingen som villestille opp for "den gale hunden" i Libya. Også araberlandene kunnerisikofritt la ham i stikken.

Diktatoren i Syria er av en annen kaliber. For det førsterår han over militære styrker som har en helt annen slagkraft enn det Gaddafikan oppvise. For det andre – og det er trolig viktigere – har han mektigeallierte blant araberlandene. Pluss Iran, som nok vil vite å belønne al-Assadfor at han så konsekvent har holdt på sin Israel-fiendtlige linje, og trofastgitt sin støtte til Hamas og Hizbollah. Men også blant araberlandene er det envanlig oppfatning at den arabiske våren ikke bør spre seg videre. Det kan værehøvelig å stanse ved Syria.

I 2005 ble verdens ledere enige om en erklæring som sier atverden ikke kan sitte rolig å se på en statsleder som utsetter egen befolkningfor terror. I så fall har verdenssamfunnet en plikt til å gripe inn. Det varden plikten som kom til anvendelse da NATO rykket inn i Libya.

På det viset setter situasjonen i Syria verdenssamfunnetsmanglende prinsippfasthet i relieff. Offisielt blir det kalt pragmatisme. Andrekaller det hykleri. Vesten kan gå løs på en venneløs oberst i Libya, på basisav trusler mot egen befolkning. Men når en annen araberleder gjør alvor avtruslene, og slakter ned egne borgere i tusentall, er det ingen som bryr seg.Heller ikke de som er nærmest til det. Man kan kalle det hva man vil. Men noevakkert syn er det ikke.

Synes du verdenssamfunnet opptrer hyklersk? Si din mening!