**I enkelte kretser** er det vanlig å gi Vesten skylden for alt det vonde i verden. Ofte er det en sannhet med så mange modifikasjoner, at den ikke er sann i det hele tatt. En krig kan være nødvendig, og alternativet verre.

Inngripenen utenfra for å støtte opprøret mot Muammar al-Gaddafi i Libya i 2011 ga derimot flere negative konsekvenser enn positive. Det er i alle fall meget sannsynlig.

Bombingen ble satt i gang for å avverge det som så ut til å være diktator Gaddafis nært forestående massakre på en stor menneskemengde i byen Benghazi. Etter press fra Storbritannia og Frankrike, vedtok FNs sikkerhetsråd et mandat som åpnet for bruk av makt. Det som skulle være håndhevelse av en flyforbudssone, eskalerte raskt til en bombekrig.

Les også:

Gevinsten var at diktatoren ble styrtet, men dette var ikke et uttalt mål for krigen. Derimot er det usannsynlig at krigen i det store bildet sparte menneskeliv. Og det er helt sikkert at den bidro til at Libya gikk i oppløsning som stat. Siden 2011 har libyerne levd eller dødd i et voldelig anarki.

Det eneste Libya ikke mangler, er våpen og topptrente krigere. Det har også nabolandene fått merke. Konflikter i Mali, Niger, Algerie, Tsjad og Nigeria er delvis følgevirkninger av kollapsen i Libya.

Norge var ivrig deltaker i krigen med seks F16-fly, som slapp et stort antall bomber. Beslutningen om deltakelse ble tatt av den rødgrønne regjeringen i løpet av et døgn, visstnok ved utveksling av tekstmeldinger.

Les også:

I et essay i Nytt Norsk Tidsskrift tar professor Terje Tvedt et hardt oppgjør med den norske rollen, og med beslutningsprosessen. Han krever en gransking.

Tvedt får støtte for sin kritikk, blant annet fra daværende miljø— og utviklingsminister Erik Solheim (SV). I et intervju med Klassekampen i går viser Solheim til at det forelå en trussel om massakre og et FN-mandat, at regjeringen hadde lite tid til å foreta beslutningen, men at «vurderingen av de langsiktige konsekvensene var minimal.»

Les også:

Solheim gir selv et eksempel på hva det førte til: «Norge bidro til å bombe den libyske kystvakta sønder og sammen, og bidro dermed til flyktningkrisa nå.»

En liten stats lodd i en farlig verden er å stille seg velvillig når store allierte ber om bidrag. Det er som å betale en forsikringspremie. Men denne velkjente mekanismen fratar ikke en regjering plikten til å foreta en grundig, selvstendig vurdering.

Terje Tvedts forslag om en gransking, er godt. Regjeringen bør følge det opp. Ett av spørsmålene som må avklares, er dette: Hvordan kan Norge havne i en situasjon der det blir nødvendig å bruke kun ett døgn på å beslutte deltakelse i en borgerkrig i et land langt borte?

Les også: