Politikk på anbud

Utenriksdepartementet bør være varsom med å outsource til konsulentselskap.

BEHOLDE: Norske myndigheter bør beholde mest mulig kompetanse i egen organisasjon, skriver BT på lederplass. Meek, Tore / NTB scanpix

Norske myndigheter bør beholde mest mulig kompetanse i egen organisasjon. Når Utenriksdepartementet (UD) setter oppdrag ut til dyre konsulenter, er det lett å bli bekymret for pengebruken, habiliteten og kvaliteten.

Det politiske målet om å bruke én prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) på bistand, skal ikke nås ved å bruke millioner unødig til eksterne konsulenter. Målet må være resultater, ikke pengebruk.

Gjennom flere artikler har VG avdekket hvordan konsulentselskapet International Law and Policy Institute (ILPI) har tjent gode penger på oppdrag for Utenriksdepartementet. Kontraktene var knyttet til bistandsprosjekter.

Flere av de ansatte har bakgrunn fra UD, men foreløpig er det ikke bevist at habilitetsregler er brutt.

Ifølge VG har ILPI totalt fått kontrakter verdt 63,4 millioner kroner som aldri har vært ute på åpen anbudskonkurranse. Særlig graverende er den siste saken: ILPI søkte på et oppdrag verdt syv millioner kroner, og fikk et ja fra departementet to dager senere – seks uker før søknadsfristen gikk ut.

Oppdragene har gått ut på å skrive rapporter og analyser knyttet til bistandsprosjekter. UD må også bruke eksterne konsulenter. De kan ikke ha oversikt over alt i verden.

Men omfanget bør begrenses.

Det er viktig å beholde kompetanse i departementet. Det er trolig billigere; de tidligere UD-ansatte fikk et kraftig lønnshopp da de begynte i det ILPI. Inntektene stammer hovedsakelig fra oppdrag for UD og Norad.

I stedet for å gjøre jobben som fast ansatte i departementet, har de funnet en metode for å øke inntekten betydelig gjennom å gjøre tilsvarende jobb i det private næringslivet. Det er et tegn på en «hjerneflukt» fra departementet.

Les også

Leiar om krigen i Jemen: Borgarkrigen i Jemen går i feil retning. USA held nøkkelen til ei fredeleg løysing, men vel i staden å bombe.

Det blir nødvendig for myndighetene å kjøpe eksterne tjenester når de ikke selv har kompetansen, men ILPI-saken viser at problemet delvis er selvforskyldt. Jo flere oppgaver som settes ut på anbud, desto mer attraktivt er en jobb i det private fremfor det offentlige. Det får en selvforsterkende effekt.

I utenriks- og bistandsarbeid er det viktig med tillit og lojalitet. Eksterne konsulenter kan ha flere oppdragsgivere, noe som potensielt kan skape interessekonflikter. Det er lettere å unngå når de som utarbeider politikk og analyser er offentlig ansatte med staten som eneste inntektskilde.

ILPI er ikke den eneste aktøren i markedet. Blant andre Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), Christian Michelsens institutt (CMI) og revisjons- og konsulentselskapet KPMP konkurrer om tilsvarende oppdrag.

Utenriksminister Børge Brende (H) sa til NRK forrige uke at alle oppdrag til kommersielle selskaper skal på anbud. Det er bra, og enda viktigere var uttalelsen om at «bruk av kommersielle aktører og konsulenter må begrenses. Det er for mange seminarer, reiser og konsulenter over bistandsbudsjettet».

Han har rett. I Høyre- og Frp-regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år, når de ettprosentsmålet for bistand. Så gjenstår det å se om han også når målet om å begrense den unødvendige konsulentbruken.