Gud ut av Grunnloven

Stortinget har løsnet båndene mellom stat og kirke. Nå må båndene kuttes helt av.

Statskirkens død er betydelig overdrevet. Selv om kirken er blitt mer uavhengig, står det i Grunnloven at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».

Det er på tide å gjøre den norske staten religionsnøytral. Da må kirken ut av Grunnloven.

Venstre og SV har fremmet forslag om å fjerne flere av grunnlovsparagrafene som befester kristendommen og Den norske kirke som en del av staten. Dette omtalte Vårt Land på torsdag.

Forslagene vil først bli behandlet i neste stortingsperiode, og flere partier vil trolig stritte imot.

Det er mulig å ha et land med kristne verdier uten at staten er kristen. Hvilke verdier, religiøse eller andre, som gjør seg gjeldende i et samfunn, avgjøres av folket. Det er mennesker som går i kirker, moskeer og synagoger, mennesker som ber og ikke ber, mennesker som tror og ikke tror.

Når staten gjør ett trossamfunn til landets «offisielle» kirke, er det et inngrep i det som tilhører den private sfæren.

Én av paragrafene som Venstre og SV vil fjerne, er nummer fire: «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion».

Denne paragrafen er også problematisk av en annen årsak. Grunnen til at kravet om trosbekjennelse er blitt opprettholdt, er at kong Harald selv ga sterkt uttrykk for at den skulle stå. Det var en utidig innblanding i politikk som monarken burde avstå fra. Kong Harald bør selv få bestemme han skal tro på, og han burde også la etterkommerne ha religionsfrihet.

Paragraf 16, som definerer Den norske kirke som «Norges folkekirke», er ren nytale. «Folkekirke» er simpelthen en lite subtil omskrivning av ordet «statskirke».

Stadig flere melder seg ut av Den norske kirke. Etter hvert som kirken faller ytterligere i popularitet, vil det bli stadig vanskeligere å opprettholde den som «folkekirke». Grunnlovsparagrafer bør kunne stå til evig tid, ikke være prisgitt medlemstallet i en organisasjon.

Å skille stat og kirke handler først og fremst om prinsipper. Religion hører til i de tusen hjem, ikke på Stortinget. Ordningen med «folkekirke» er en urimelig forskjellsbehandling av religioner.

Alt som politikere vedtar av lover og velferdsordninger, er like gyldig for alle landets borgere. Med unntak av paragrafene om Den norske kirke.

Det er også mer praktiske grunner til å fullføre skilsmissen. Det norske samfunnet består av en stadig større andel ateister, agnostikere og folk som tror på andre religioner.

Da fungerer ikke lenger statskirken som et «lim i samfunn», snarere tvert imot: Det skaper en distanse mellom borgerne og staten.

Forslagene til Venstre og SV er helt rimelige, og en naturlig oppfølging av kirkeforliket. Stat og kirke må skille lag på skikkelig vis.